Jeg vet ikke åssen dette skal gå. Jeg er så SINNSYKT trøtt av det her!!!
Samme fuckings driten hver JÆVLA dag. Kan du ikke tenke på meg for en gangs skyld? Hva som er bra for MEG? Hva JEG vil?
Neida, her er det først meg sjøl, så meg sjøl, og siden meg sjøl igjen!! FY FAEN!
Du påstår at du alltid er der for meg, og alltid stiller opp? Well, guess what; PENGER er ikke å stille opp. Nå får du faen meg GI deg!!! Jeg misunner mange andre som har det normalt! De fleste tar det for gitt! Jeg skulle ønske alt var annerledes, jeg orker ikke den turbulensen her lenger. Det bryter meg ned - kan du ikke se det? Eller tenker jeg kun på meg selv nå? Ja det gjør jeg jo alltid! Skamme meg skulle jeg, ikke sant? Stakkars deg, du har det jo så ille selv. Sitter midt i kakefatet gjør du, og enda så klager du. Kvalmt!
Jeg orker ikke alt bråket. Har rett og slett ingen interesse av det!
Javel, så er jeg vel til å skjemmes over og full av feil. Jeg vet jeg ikke gjør ting bra nok. Aldri er det bra nok. Hadde bare alle vært som deg, da hadde verden vært perfekt, hadde den ikke? For du eier jo ikke feil, sant?
Det er så UTROLIG dårlig gjort av deg! SINNSYKT skuffende. Jeg vet særriøst ikke hva jeg skal si. Sier jeg noe, får jeg bare dritt slengt tilbake uansett. For det er jo det du sier og mener som er rett, er det ikke? Det finnes ingen andre alternativer? Sant? I alle år har det vært sånn. Er det noe rart ting er som det er? Er det mulig å være så destruktiv?
Jeg gidder ikke det her lenger, men hvis du liker den utviklingen og den vendingen det her ser ut til å ta (noe det verste er at du ser ut som GJØR), så får du bare fortsette, væær såå sniiill, BE MY FUCKING GUEST... men da kommer du ikke til å se noe mer til meg!!! Gidder faen meg ikke jeg asså!
La meg for hællvete leve mitt liv, så få du leve ditt!! Men du har jo ikke noe liv. Stakars.

---------------------------------------------------------

Også deg da!! Før var du omtrent eneste personen jeg virkelig kunne snakke med.
Nå går det ikke ann å snakke med deg overhode. Hva skjedde? Du har ditt eget liv?
Kaller du det ett liv å intigrere seg i ett miljø hvor de kun er ute etter å utnytte deg, latterliggjøre deg og misbruke tilliten din? Du lever DEM sitt liv.
Hvor mange ganger har ikke du kommet og sutra og bært deg til meg? Og hvor mange ganger har ikke jeg vært der, og prøvd å veilede deg? Men hører du? Neeida! Og nå har det jo blitt enda bedre. Mr. Perfect himself. Jadda... akuratt lik de andre høla.
Men det ser ikke du. Og prøver man å si noe, så er det bare personangrep og falske anklager man får igjen. Vil bare det beste for deg, men det vil tydeligvis ikke du. Skulle ønske du kunne involvere deg litt mer i mitt liv også, sånn som du gjorde før. Nå er du likegyldig. Kan hende andre kunne trengt litt support au, men det ser du ikke. Du er totalt forandra. Selvsentrert med skyggelapper på. Få opp øya før det er for seint!

---------------------------------------------------------


Kunne trengt deg her nå!!!
Du er der alltid for meg, ALLTID, når enn det måtte være.
Jeg savner deg så fælt! No helt grusomt!
Du betyr så UENDELIG mye for meg.
Vil bare ha deg rundt meg hele tiden, ikke bare ett par uker i året.
Men det her skal vi klare sammen, det her har vi snakket om.
Tålmodighet, være tålmodig, se fremover, tenk positivt, se lyst på ting.
Vi har alltid hverandre, og skal holde ut hvor enn lenge det måtte ta.
Vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Du gir meg så mye!
Du er den som holder meg gående. Uten deg hadde jeg ikke vært her i dag.
Du er så go! Mest utrolige personen jeg har møtt
Ord er ikke nok.


4 dager...

Ser det blir en del opphold mellom hvert innlegg her gitt, he he.
Er bare så veldig mye som har skjedd i det siste, og så veldig mye som skjer framover.
Har siden sist hatt show, stylingprøve, dragprøve, bodypaintprøve, skjønnsminke eksamen og to teoretiske eksamener.
I tillegg så ble jeg jo kastet ut av leiligheten min i Tønsberg 1 April (trodde ett øyeblikk det var en aprilspøk, men den gang EI).
Har ikke hatt tid til å flytte ut eller gjøre noe før i forrige uke, og kjørte fram og tilbake, fram og tilbake til Tønsberg mange ganger for å få unna alt sammen.
Forrige helg tok vi siste lasset, og jeg vasket ned leiligheten, før jeg leverte fra meg nøkkelen.
Føltes både godt og trist egentlig. Godt pga. all dritten som har skjedd der og alt jeg har vært igjennom mens jeg har bodd der, pga. huseieren, pga... ja - mye!  Trist pga. at jeg egentlig trivdes veldig godt I selve leiligheten, og har lagt penger og mye jobb ned i å få den som jeg ønsket.

Så var det jo alt dette som har skjedd på skolen da. Har vært LITT for mye egentlig. Fikk jo beskjed før skolestart at det ville bli hektisk,
men at det skulle være SÅ hektisk.

-------------------------------------------

Foruten det, så har det jo vært bryllupsplanlegging, og det å skaffe alle riktige papirer, på riktig språk og med apostil osv.
Veldig mye styr. Men nå skal vel det meste være i boks.
Drar ned dit 24 Juni. Skal ha med meg både mamma og pappa nedover.
De skal bare bli til den 3 Juli, 2 dager etter bryllupet, mens jeg drar tilbake den 18 Juli.
Gleder meg så enormt!!! Skal bli helt HERLIG å se Ismail igjen.
Savner han så grådig masse!!

-------------------------------------------

Den helja her skulle jeg egentlig vært flink å bruke til å forberede siste eksamen, SFX Spesialeffekter. Har fått valget mellom 2 oppgaver. Enten "Nes Kirkeruiner" eller "Fritt Vilt 2". Jeg har valgt Nes Kirkeruiner. Nes Kirkeruiner er ett sted i Akershus, hvor det visst har skjedd mye ting før i tida. Lå en offerplass der i tidligere tid, og senere ble det bygget en kirke der. Den brant ned en stund senere. Ihvertfall så skal det i denne kirken ha vært en prest som het Finckelhagen. Og han, kona og dattera, i tillegg til noen andre, skal visstnok gå igjen der (kan lese om det inne på paranormal.no om det er interessant).
Presten skal visstnook ha hengt seg bak alteret, og det sies ar man ikke må etter midnatt, for da vil man se presten henge der og dingle. I tillegg skal det være ei jente som ble gravid med presten, presten avviste henne, og hun utførte en abort på seg selv med en skitten kniv. Folk som bor i nærheten mener også at ett barnelik er innmurt i kirkeveggen, derfor kan barneskrik til tider høres inni ruinene.
Oppgaven går ut på at noen ungdommer var der oppe for å sjekke ut om det lå noe i dette at stedet er hjemsøkt, og de endte opp på mentalsykehuset Gaustad.
Oppgaven min er å lage min tolkning på hva ungdommene kan ha sett på kirkeruinene den dagen de var der.
Vet ikke helt åssen jeg skal løse oppgaven enda.
Meg og Anne Grethe skal ihvertfall opp der senere i dag for å gjøre litt research, ta noen bilder, og hente inspirasjon. Nervepirrende!!!!
Vi dro dit i går kveld, men da skulle visst Bjørn Eidsvåg ha konsert der (av ALLE ting), så da måtte vi enten kjøpe billetter, eller snu. Makan!!!!

Nei... må få litt søvn nå. Er kjempe trøtt.
Skal slenge ut litt bilder og sånn her siden.
Natti natt!

When I first saw you, I already knew
There was something inside of you
Something I thought that I would never find
Angel of mine

I look at you, lookin' at me
Now I know why they say, the best things are free
I'm gonna love you boy, you are so fine
Angel of mine
How you changed my world you'll never know
I'm different now, you helped me grow

You came into my life, sent from above
When I lost all hope, you showed me love
I'm checkin' for you boy, you're right on time
Angel of mine

Nothing means more to me than what we share
No one in this whole world can ever compare
Last night, the way you moved is still on my mind
Angel of Mine
What you mean to me you'll never know
Deep inside, I need to show

You came into my life, sent from above (sent from above)
When I lost all hope, you showed me love (boy you showed me love)
I'm checkin' for you, boy you're right on time (right on time)
Angel of mine (angel of mine)

I never knew I could feel each moment
As if they were new
Every breath that I take, the love that we make
I only share it with you, you, you, you, you
When I first saw you I already knew
There was something inside of you
Something I thought that I would never find
Angel of Mine

You came into my life, sent from above (came in to my life, yeah)
When I lost all hope you showed me love (boy you showed me love, uh huh)
I'm checkin' for you, boy you're right on time (but boy your right on time)
Angel of mine (angel of mine, oh mine)

How you changed my world you'll never know
I'm different now you helped me grow

I look at you, looking at me
Now I know why they say, the best things are free
Checkin' for you, boy you're right on time
Angel of mine

Ja, her var det ikke skjedd noe på en LANG stund. Jeg HAR faktisk sitti å skrivd innpå her ett par ganger, relativt lange innlegg, for så å få dem sletta. Da har jeg ikke giddi å skrive igjen. Men nå er jeg smart å skriver det i Word først!
Hvor begynner jeg?!... det har skjedd så sinnsykt mye siste måneden.

Var i Tyrkia og besøkte Ismail i vinterferien (17. - 24 Februar). Vi hadde det kjempe koselig.
Han møtte meg på flyplassen, og vi tok buss og taxi hjem til han.
Første kvelden fikk han en telefon fra en kamerat, som hadde lyst til å komme på besøk med kjæresten for å hilse på. Jeg blei litt sånn smånervøs. Jeg føler det er litt press på meg når jeg skal introduseres for folk han kjenner, for jeg vil jo at de skal like meg, at jeg gjør ett godt inntrykk og jeg vil at han skal være stolt av meg (det vet jeg at han er, men dere skjønner sikkert hva jeg mener). Men det ikke så lett å skulle gjøre ett inntrykk og prøve å bli kjent med folk når de ikke kan engelsk. For det kunne de nemlig ikke. Han spurte om det var greit at de kom, og klart det var det.
Ikke mer enn ett drøyt kvarter senere ringte det på døra. Jeg trodde jeg skulle dævve (og dette er bare venna hans... forestill dere da foreldrene, HA HA... herregud!). Vi hilsa, og deretter satte de seg ned i ene sofaen, og meg og Ismail i den andre. Jeg blei litt sånn usikker på... altså.... meg og Ismail pleier og sitte helt, helt inntil hverandre. Han pleier og holde rundt meg, og jeg ha hånda på beinet hans, men jeg blei først litt sånn... : “Vil de reagere på det?”. De er jo muslimer, så... jeg visste liksom ikke åssen deres syn på det var med engang. Jeg vil jo ikke fornærme noen. Men etter en stund, så satt de tett sammen de også, kyssa og greier, så da skjønte jeg at det ikke var noe problem. Har egentlig fått inntrykk av at de nyere generasjonene, altså de yngre muslimske, er mer liberale og åpene enn de aller eldste generasjonene. Men uansett, så er jo Tyrkia ett av de mere frie, muslimske landene. De er ikke så strenge på ting liksom. På gata så går så og si alle jenter og damer med helt normale klær, til og med skjørt og overdeler med korte armer etc, og kun ett fåtall bruker tørkle på hodet (90% av de som gjør, over 50-60 år). Ja ja, uansett.
Vi prøvde å kommunisere, men det funka ganske åpenbart ikke helt. Ismail måtte oversette oss imellom.
Blir litt slitsomt i lengden, hvis man skal føre en hel samtale. Men de virka ihvertfall kjempe allrighte. Ettersom kvelden strakk seg utover, begynte jeg å bli ganske trøtt. Hadde ikke sovet noe siden dagen i forveien, og reisa hjalp ikke så veldig mye på energien. Tror ikke jeg hadde sovet på rundt 26-27 timer jeg. Da klokka hadde passert midnatt, gjestene så ut til å gjøre seg klar til å gå og jeg sa at jeg gikk for å gjøre meg klar for natta, så hadde visst de spurt Ismail om ikke de kunne sove over for natta, så han spurte meg om det gikk greit. Jeg fikk litt sånn angst siden leiligheten hans kun består av ett rom som er kombinert stue, kjøkken, soverom + en liten gang og bad. Klart det var greit, svarte jeg, men jeg lurte litt på hvor de skulle sove.
Mens jeg gikk på badet for å gjøre meg klar, hørte jeg masse rabalder utti det andre rommet. De skulle visst flytte ene sovesofaen ut i gangen, så de kunne ligge der, og lukke døra. Ganske grei løsning egentlig. Men det var ekstremt lytt der. Vi sa god natt, og la oss i hvert vårt rom.

Neste morgen våknet jeg opp rundt kl. 7 av vekkerklokka, og så Ismail stå opp for å gjøre seg klar til jobb. Så tenkte jeg: “Å nei! De må sikkert flytte den sofaen inn igjen, og her ligger jeg i senga, med håret og sminka på halvtolv og i nattkjole”. HA HA. Jeg følte meg lite teit! Løsningen var å dra dyna over hue.

Dagene ellers, gikk med ganske likt. Ismail dro på jobben om morran, jeg sto opp litt sånn utpå formiddagen, tok meg en dusj, ordna meg, hjalp til å rydde litt og enten så på en film eller jobbet med stilhistorie (skolearbeid). Om kveldene spiste vi middag sammen, så på filmer, snakket masse bare rett og slett og koste oss sikkelig!

Torsdag 21. derimot, hadde vi planlagt å dra ut å kjøpe forlovelsesringer. Han hadde tatt seg fri fra 14.00 og utover, og hadde avtalt med en kamerat at han skulle kjøre oss. Han var hjemme rundt 14, akuratt som vi hadde planlagt, men han måtte visst først dra til kameraten for å “hente” han og bilen. Så da blei jeg sittende der å vente ei stund da. De var vel tilbake sånn rundt 15.
Jeg var bittelitt nærvøs for å møte han. Han kunne ikke engelsk han heller, og jeg visste ikke om han var ung eller “gammel”. I tillegg så er jeg EKSTREMT skeptisk til sjåførene der nede. Å herregud! HA HA! De bare suser i vei de... ser seg verken til høyre eller venstre, kjører på rødt overalt, lager seg egene kjørefiler, kjører sikk sakk, tuter seg gjennom trafikken og er helt gaaaale. Hver gang jeg sitter i en bil der, så blir jeg sånn: “Okey, dette er mitt siste øyeblikk, jeg kommer til å dø på en vei i en blikkboks i Tyrkia” .
Uansett, så kom vi ut til bilen, og han viste seg å være av en litt eldre generasjon. Vil tippe han var èn 40-45. Han og Ismail hadde visst hatt samme sjef tidligere. Ganske hyggelig fyr da.
Han prøvde fortvilt å kommunisere med meg... på tysk! HA HA! Han var opprinnelig tyrkisk (dog han ikke så ut som en tyrker), var halvt rumensk eller noe, men hadde bodd i Tyskland. Ble igjen til at Ismail måtte oversette stakar.
Kjørte ett stykke for å komme nærmere sentrum, og for å finne en gullsmed forretning.
Etter litt leiting fant vi ett sted, parkerte bilen, og gikk inn.
Samme hvor man går i Tyrkia, så er man nesten garantert å bli tilbudt te eller annen drikke, og selvfølgelig var ikke gullforhandleren noen unntak. Jeg takket pent nei, men endte opp med ett glass for det, her hadde man visst ikke noe valg.

Bak disken sto en mann som lignet på en diger versjon av Ron Jeremy, med hentesveis, sleskete glis
og pølsefingre fulle av ringer. Han var rett og slett ekkel. Sånn slibrig type. ISH! Han dro frem sikkert 9-10 brett med ringer, og Ismail ba meg velge ut nøyaktig den jeg ville ha. Sto og så lenge, lenge men synns de fleste var med for mye bling bling. Jeg ville bare ha en helt enkel ring. Ikke no steiner og dill dall. Jeg er i utgangspunktet ikke helt en ring-person, og ville bare ha en ring som representerte det symbolske. Ikke mer, ikke mindre!
Fant til slutt en helt enkel gullring som jeg likte. Prøvde meg frem til riktig størrelse, og så skulle de finne Ismail sin størrelse. Tror dere ikke at de ikke hadde den eller? GAH! De leita på lageret, men fant ikke størrelsen.
Etter mye om og men, og sikkert nærmere 30 minutters venting, så hadde de funnet noe tilnærmet samme ring, bare litt tykkere. Den hadde de både i min og Ismail sin størrelse, og var akuratt den type ring vi var på utkikk etter, så da slo vi til! De gjorde også inngraveringer, så da fikk vi dem til å skrive 'Anita' i Ismail sin ring, og 'Ismail' i min ring.
Ett rødt bånd med en ring festet i hver ende ble pakket ned i en fin fløyelseske.

Etter det bestemte vi oss for å ta en tur på ett svært kjøpesenter for å spise noe mat og Ismail ville også se på noen gaver til mamma og søskene mine. Var ett gedigent kjøpesenter.
Vi parkerte bilen, og gikk inn for å finne ett spisested. Ismail lurte på hva jeg hadde lyst på, og jeg sa at jeg gjerne ville prøve kebab. Innen vi hadde funnet det, hadde kameraten hans forsvunnet, så vi fant ett annet sted, og slo oss ned. De fikk lov til å velge hva jeg skulle spise, siden jeg ville prøve noe nytt.
Først fikk vi en rett med en form for potetstappe (noe det ikke var), formet ris med en type saus og noe kjøtt og grønnsaker. Det smakte SINNSYKT godt. All maten der er SÅ god!
Også var det en rett med noe stekte chilier og auberginer og noe sånt. De ble overassket da de fant en bunt blomkål i retten, og spurte om jeg hadde smakt det før, og jeg fortalte at det ble godt brukt i Norge også. He he he.

På restauranten.

Ismail og Nihat.

Nihat var veldig nyskjerrig på Norge, og spurte om masse greier som Ismail måtte oversette oss imellom.
Plutselig dulter Ismail borti meg og peker bortover senteret; “Look!! ... a turkish cowboy!!”. HA HA... som vi lo!! Nei den fyr'n så ikke go ut.
Så så han på meg, så på kameraten, og utbryter: “... ... ... jeeeeEEVLA drittsekk”. HAHAHAHA!
Han satt der og skjønte ingenting stakar... bare: “ “ .
Etter en stund betalte vi (eller de, jeg fikk som vanlig ikke lov til å betale noe, he he), og gikk for å se i ett par butikker. Ismail lurte fælt på hva han kunne kjøpe til mamma, og jeg tipsa han om at hu samler på lys og telysholdere. Han ble veldig entusiastisk, og dro meg med inn i en butikk a la Glassmagasinet. Der fant vi ettervært en svær vegg med fæncy, orientalske telysholdere og duftlys. Nei det var så søtt. Og Ismail SÅ involvert. Løfta opp og lukta og var helt sånn: “Will she like this? Yes? And what about this? Let us get one of these too!”. He he... aww.

Begynte å bli ganske trøtt etter en stund, så vi bestemte oss for å begynne å tenke på å dra hjemover
Men først så måtte vi stoppe ett sted og kjøpe saks. Det trengte vi nemlig til den “sermonien” de har med ringene.
Hver person tar på seg sin ring, og en tredje-person klipper over båndet. Da er man offisielt forlovet.
Vi kjørte ett lite stykke igjen, inn mot sentrum og havna. Parkerte langs en park, og gikk ett langt langt stykke. Ismail viste og forklarte og fortalte, og Nihat dilta med.
Etter en stund fant vi en butikk som må ha vært Tyrkia's svar på 'Vita', og Ismail stakk innom og kjøpte en liten saks. Så begynte vi å gå tilbake mot bilen igjen.
Det begynte å bli mørkt, kaldt og klokka nærmet seg 22, men de lurte på om vi ikke skulle sette oss ned på en cafè. Ismail så at jeg begynte å bli trøtt og sliten, og bestemte at vi heller skulle dra hjem.

Vel tilbake, så lagde vi litt te, Ismail satte på fin tyrkisk musikk, og så kom øyeblikket vi hadde ventet på – vi skulle få på ringene.
Vi pakket de opp, og tok de på. Nihat skulle få æren av å klippe over båndet, og samtidig være filmmann og fotograf. Først ble det tatt ett bilde av oss. Det endte opp som dette:

Og vi ser jo SÅ happy ut! HAHAHAHA! Begge bare: “WOOHOO, største dagen i våre liv” liksom. Nei hysterisk! Men greia er at vi faktisk ikke var klar for å bli tatt bilde av. Så verre er det ikke.
Ihvertfall, først så sa han ett par lykkeønskninger til oss (på tyrkisk selvsagt, så jeg skjønte jo ikke så mye, men Ismail prøvde å oversette for meg), så klipte han snora.
Alt dette ble filma, og filmen er bare mer hysterisk enn bildet. Når snora er klipt over, ser vi på hverandre, og det ser litt sånn: “Hvem er du?” , ut. HAAH! Hysterisk! Vi ler like godt hver gang vi ser den. DE bra minnene liksom.
Vi drakk te og prata en stund, før Ismail forsvant inn på badet. Igjen satt jeg med Nihat, som da ikke kunne engelsk. Ismail hadde fortalt meg at han gjerne ville se noen bilder av Norge, så jeg tok på laptopen, og tok den med bort til han. Jeg bladde opp bilde etter bilde, og han plappra i vei på en blanding av tysk og tyrkisk. HA HA, vi forsto jo overhode ikke hverandre, så det ble bare til latter. Endelig etter en stund kom Ismail tilbake og kunne hjelpe til å forklare ting.
Ikke lenge etter tok vi farvel med gjesten vår, og tok kvelden.

Søndag 24. skulle jeg hjemover igjen. Flyet gikk rundt 6 tida på morran, så vi måtte ta buss mot flyplassen rundt kl.3. Først bestilte vi en taxi, og ble kjørt ned til havna (hvor denne bussen gikk fra).

På bussen.

Ankom flyplassen rundt 4, jeg sjekka inn bagasjen og hente billettene mine, og så satte vi oss ned på cafeen utenfor innsjekkinga. Rundt 45 minutter før flyavgang begynte vi å tusle mot passkontrollen. Jeg begynte allerede før vi kom bort å gråte. Det blir bare verre og verre for hver gang, og enda jeg visste at jeg skulle se han igjen i påskeferien, så var det helt jævlig å dra.
Vi ble stående tett, tett sammen helt til jeg absolutt MÅTTE gå inn. Gud, det VAR så hardt å gi slipp på hånda hans. Vi ble stående å se på hverandre ett lite øyeblikk fra hver vår side av kontrollen, før jeg til slutt måtte gå ombord på flyet. Tårene bare rant, og det øyeblikket flyet letta fra tyrkisk grunn, var faktisk helt ille.

Tilbake i Norge igjen, sto jeg ved baggasje beltet og venta på bagasjen min mens jeg skrev en melding til Ismail om at jeg var kommet vel frem. På båndet var bagasje fra Reykjavik, Last bag on belt og München holdt på å bli lastet på. Flere av folkene fra mitt fly fikk bagasjen sin, men etter 50 minutter hadde jeg fortsatt ikke fått min. Jeg gikk og snakket med bakke crewet til SAS, og forklarte at bagasjen ikke hadde kommet. Damen ba om bagasje tag'en min (den lille klistrelappen man får i billettskranken), tastet inn noe på datamaskinen, og sier det at: “Bagasjen din er fortsatt I München den”. Jeg bare: “ Du tuller?  “. Så og si alt jeg har av verdisaker var oppi den baggen, og alt av klær, toalettsaker + skoleting... ting som jeg trengte både samme dag, og påfølgende dag som var skoledag. Hu sa det ikke var mye hu kunne gjøre, og beklaga alle problemene det kansje ville forårsake for meg.Jeg ble bedt om å fylle ut ett skjema, så skulle de ringe så bort kofferten dukket opp.
De tilbøy seg å levere den på døra, men de regnet med at det ville ta ihvertfall 2-3 dager.
Var jeg VELDIG heldig, ville bagasjen min lande med ett annet fly seinere på kvelden, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme oppom å hente den på kvelden.
På kvelden ringte pappa for å sjekke om den var kommet. Etter 1 time u telefonkø, kom han igjennom, og fikk beskjed om at ett fly fra München nettopp hadde landet og at min bagasje hadde vært med. DET var jeg glad for. Vet ikke hva jeg skulle gjort ellers.
Vi dro opp til Gardermoen hvor jeg ble sluppet inn på innlands ankomst for å plukke opp kofferten.
For en flaks jeg har!

Hadde ihvertfall en helt utrolig fin uke! Koste oss sikkelig!

Var også å besøkte Ismail i påskeferien, men det og litt om skolen osv, tenkte jeg at jeg kunne skrive mer om i morgen. Nå føler jeg egentlig bare for å legge meg. Er kjempe trøtt.

Natti natt!

... jeg gleder meg SÅÅÅ!   
Jeg drar til Tyrkia - I DAG!!!!
Reiser oppover mot Gardermoen om 3 timer.
Sto opp kl. 8.30 i går, og har ikke sovet noe enda... kan ikke legge meg, må pakke og greier.
Er for spent au. Gleder meg no veldig til å se Ismail igjen. Vi skal ha det kjeempe koselig!!!
Kan jo bli artig med null søvn innabords .
Satser på å sove litt på flyene ihvertfall da.


Turkey here I come!!!

-------------------------------------------------------

Yes... da sitter jeg her, på München Internasjonale Flyplass, langt neri gokk, ene og alene.
Klokka er nå 11:20, og flyet mitt videre til Izmir går 12.25, med boarding 11.55 (kjempe interessant).
Ååååå, nei nå gleder jeg meg så SYKT til å komme ned til Ismail.
Lander i Izmir kl. 16 (lokal tid... dvs. 15 i Norge), også skal jeg bli til neste Søndag.
JUUHUUU!
Morro å være på reisefot

FAEN!
Nå hadde jeg skrivd MASSE her, men så plutselig hoppet sida bakover av seg selv, og sletta alt jeg hadde skrivd.
Hællvette!! Gidder ikke skrive det igjen nå

Jeg må le av meg selv... jeg har så mange ups and downs for øyeblikket.
Dagens tidligere innlegg kan bare sees bort ifra... jeg har ingenting å klage over .
------------------------------------------

Tenkte jeg skulle legge ut litt skolestuff her og sånn, som jeg har sagt tidligere at jeg skulle gjøre.


Silje, etter en liten øving hjemme til Grunnleggende Skjønnsminke prøve.



Resultatet mitt for Grunnleggende Skjønnsminke prøven. Modell: Weronica.


Torsdag hadde vi Rettsmedisin, hvor vi satt hele dagen og hørte på ett fordrag og så på helt groteske bilder av EKTE menneske lik. Det var helt ille!!
Vi fikk se alt fra store gap/hull/kutt i hals, dødsflekker, skader ved henging, drukningsskader, skader påført av dyr, kuttsår/stikksår... ALT! Og i detaljerte bilder

I dag har vi hatt liksminke. HA HA... fy faen og folk ble seendes ut!


Så levende jeg ser ut



Prøvde ut falskt øyeblod... så jæskla kvalmt ut! Og utrolig ubehagelig å ha i!



Meg og Anne Grethe. Venstresida mi er sånn ett lik vil se ut tidlig etter død. Høyresiden er sånn ett lik ser ut når forråtnelses prosessen setter inn.


Får snart bilder fra Hårstylings prøven også, så da slanger jeg det ut her

... må alt være så FØCKINGS vanskelig og komplisert?
Er litt mye nå... vet ikke hva jeg driver med jeg. Vet ærlig talt ikke hva jeg driver med.


--------------------------------


Besøke Ismail om 6 dager

Ja... fant ut at det KANSJE var på tide og oppdatere litt. Ikke det at jeg har store ting å meddele da men.
Er jo inne i 4. uka på skolen nå. Første uka hadde vi anatomi, fargelære, hudpleie osv... de faga man trenger før man går over på sminking.
Mandagen andre uka, fikk vi utdelt all sminka. Skulle liksom få sånn fæncy metall make up artist koffert au, men den er stuck på ett lastskip i Hong Kong, så dem kommer ikke før i slutten av Februar .
I mellomtiden har vi hatt den i en rød plastpose ting, inntil vi i forrige uke fikk en slags bag av Visage (tror det var derfra), som ett plaster på såret og sånn at vi har noe inntil videre.
Uansett... 2. uka ja. Da begynte på på faget 'Grunnleggende Skjønnsminke'. Det vi da har skullet lære hittils er bl.a. base, bryn, røde lepper (VANSKELIG ), skyggelegging (klassisk + soting), eyeliner, flytende eyeliner, maskara, rouge... ja... heile pakka.
Vi har jo ikke fått all sminka enda, og når vi skulle begynne med skygger, så hadde vi jo ingen øyeskygger.
Derfor ble det sendt 3 prøve-skygger til hver fra Visage, en lys, en mellomfarge og en mørk, som vi trengte. Men da det endelig kom, så viste det seg at den mørke fargen var for lik den mellomfargede, så da ble det ikke noe skygger DEN dagen. Dagen etter derimot . Men faen til ROT!
Begynner å få teken på skyggelegging nå synns jeg... synns det ser så fæncy ut.
Første prøven var i dag... hadde 1 t og 45 minutter til å legge alt det vi har lært foreløpig. Var bare en rein teknisk prøve for å sjekke om vi hadde lært teknikkene.
Vanligvis har jeg brukt oppimot 3 timer, så jeg var liksom innstilt på å ikke bli ferdig til tida.
Hva som skjedde vet jeg ikke, men jeg var ihvertfall ferdig 5 minutter før tida .
Evalueringa. Veeel... jeg er jo ikke proff enda, så var en del å sette fingern på. Rougen var veldig fin på ene siden, men hadde fått en liten bue på andre. Våtlinern var litt tynnere på midten enn på ytterkanten på ene øyet, litt greier med consealer og lepper + bittelitt for lys base (MEN, litt for lys er bedre enn litt for mørk).
Uansett så er ihvertfall jeg fornøyd. Jeg hadde trodd det skulle gått mye dårligere, men i dag fikk jeg til noen ting mye bedre enn jeg har før.
Istedenfor hele karakterer med evt. + eller - bak, så kan vi få f.eks. 4 - 4,1 - 4,2 - 4,3 osv.
Jeg blir fornøyd hvis jeg får over 3,5. Håper på en 4, men det er heller tvilsomt tror jeg.

Etter prøven var det en liten photoshoot med modellen min. Bildene ble kjempefine.
Spennede og skulle begynne å bygge opp en portofolio synns jeg. Kan legge ut bildet her når jeg får det tilsendt, hvis noen skulle være interessert i å se .


Utenom det så har det vel ikke skjedd noe særlig. Jeg føler meg bare sikkelig utslitt for tida.
Føler at jeg ikke har noe liv. Er liksom opp 05.50 hver morra, gjør meg klar, drar på skolen, kommer hjem rundt 16-17 og noen ganger til og med seinere, og når jeg kommer hjem er jeg så sliten at det basicly blir til at jeg spiser, dusjer og så legger meg. Sånn går det i repeat dag etter dag.
JEEZ... jeg HATER rutiner. En ting er å ha rutiner hvis man faktisk har tid og energi til å ha ett liv utenom, men det har ikke jeg føler jeg. Jeg får helt angst .

MEN... jeg skal ikke klage. Jeg skal stå på til krampa tar meg. Dette er både for meg og for Ismail.
Jeg trenger dette for at fremtida skal bli bra, og for at jeg skal kunne få han til meg i Norge.
Det er det som er motivasjonen min, og den er STERK! Så dette skal nok gå fint.

Mens jeg er inne på det... jeg reiser til Tyrkia om 18 dager!!!
ÅÅÅ, jeg gleder meg så til å se Ismail igjen. Begynner å bli så alt for lenge siden (føles ihvertfall som en evighet).
Skal bli sikkelig koselig... vi har masse og ta igjen.
Han skulle viss vise meg litt rundt. Håper han drar meg med på en tyrkisk basar eller marked. Synns sånne ting er sikkelig spennende. Alt er så annerledes der.
Også skal vi jo kjøpe forlovelses ringer .
Nei, ååå... gleder meg så til den turen!!!


Nå får jeg hoppe i dusjen og krype til køys

Yes, så var den store dagen kommet; Første skoledag!
Jeg kommer ikke til å skrive så mye her nå i dag, for det skjedde ikke stort.
Dagen i dag gikk stort sett med til administrative ting, som signere papirer, ta bilde til ID osv osv.

Jeg hater å begynne på ny skole. Noen syntes kansje det bare er positivt - begynne på scratch, ingen kjenner èn osv osv. Men jeg blir så... jeg vet ikke. Jeg blir så usikker og stille når det er store grupper ukjente mennesker rundt meg. Jeg er generelt skeptisk til mennesker og det skal mye til for meg for å åpne meg for noen, ta kontakt, bli kjent med nye mennesker (samme hvor mye jeg egentlig VIL) etc. Jeg prøver å presse meg selv til å snakke, men det GÅR bare ikke. Det var veldig allrighte jenter der da, det var det. Men jeg kan ikke si at jeg fikk noen spesiell kontakt med noen. Og det er vel ganske logisk i og med at jeg nesten ikke åpna kjeften, med mindre jeg ble snakka til.
Det ekke sånn at jeg sitter å sturer for meg selv og ser sur og uimøtekommen ut. Jeg prøver nå å engasjere meg og involvere meg i samtaler, men det blir til at jeg holder kjeft uansett. HATER det!
Skjerpings Anita, det her går ikke!!!

Skal begynne på fag i morra. Først ut er anatomi. Deretter, seinere denne uka, skal vi ha hudpleie.

Åh, det minner meg på!
Er det noen i Oslo området som har lyst til å stå make up modell for meg?
Jeg må skaffe en hel haug med modeller til diverse prøver osv, i tillegg til en modell til ett show + en mann til drag
Jeg trenger frivillige! Så hvis noen der ute er interessert, eller kjenner til noen som kan være interessert i å bli styla opp, så vær så snill å ikke nøl med å ta kontakt!
Jeg trenger folk som er ledige på dagtid (fra 9.30 og uttover til... seinest 17).
Datoer og hva modellen skal brukes til:
- 30 Januar (Grunnleggende skjønnsminke)
- 5 Februar (Hårstyling)
- 7 Mars (Styling)
- 26 Mars (Fotosminke)
- 16 April (SFX - Spesialeffekter)
- 7 Mai (Styling)
- 14 Mai (Drag) - En mann som melder seg frivillig?
- 28 Mai (Grunnleggende skjønnsminke, eksamen)
- 4 Juni (Eksamen)
- 6 Juni (Bodypaint)
- 11 Juni (Spesialeffekter, eksamen)

I tillegg til at jeg da trenger en person som er villig til å bli med i en show forestilling, 25. April (Dag + Kveld).
Denne personen burde jeg også kunne treffe utenom skolen, for å prøve ut ideer etc etc.

Så som sagt, hvis noen har lyst, eller kjenner noen som kunne ahtt lyst til å blie med på noe av dette, så for guds skyld ta kontakt!
Jeg er in desperate need of modeller

------------------------------------

Hva skulle jeg gjort uten Ismail?
Er så uendelig glad for at jeg har han.
Han er alltid så god og støttende og positiv og oppmuntrende!

Appropo det, så holder jeg på å lære tyrkisk.
Ikke det at jeg skal skryte på meg noen store egenskaper her nå da, he he.
Det er bare sånn veldig i startfasen. Lasta ned ett program som hjelper meg med basic stuff - inkl. uttale.
Også hjelper jo ismail meg, og retter meg hvis det er feil da

Iyi geceler!