Since the day we first met,
I knew it was love,
God answered my prayers,
you came down from above...

You gave me your heart,
and taught me to trust,
for the first time ever,
it was more than just lust...

Your sweet loving words,
are not to be compared,
I am forever your partner,
my soul I have bared...

Every day I wake up,
with a smile a mile long,
I know that we are solid,
I know that we are strong...

So never put into question,
my feelings being true,
because I have found my one and only,
And I will always love you.

Seni çok çok çok seviyorum, aşkım!

Okey! Nå har jeg prøvd å oppdatere her i 4 uker, men energi nivået og humøret har vært ganske dårlig etter at jeg kom hjem fra Tyrkia. Nå derimot, så kan jeg ihvertfall fortelle litt.

Izmir, Tyrkia 26 Februar - 26 Mai.
Vel, hva kan jeg fortelle om turen? Den var fantastisk! Gud som jeg elsker den mannen!
Mye av tiden var jeg jo alene hjemme selvsagt, siden Ismail jobber mye, men vi fikk også mye kvalitetstid.
Jeg synns det var bra å få 3 mnd. sammen, så vi virkelig fikk erfare hvordan det er og hvordan vi takler å bo sammen.

Vi ble "foreldre" til to pittesmå kanin bebiser, Duracell og Minik. Minik ble syk, og døde før vi rakk å ta den med til dyrlegen.
Det var helt grusomt å se hva som skjedde og ikke kunne gjøre noe. Minik R.I.P.

For første gang i mitt liv, tror jeg, så gikk jeg glipp av Grand Prix finalen. Joda, jeg pleier jo bestandig å si at "Herregud så kjiipt... gidder ikke se", men det hvem er det som alltid ender opp med å se? Joda, det er meg det! Så når jeg ikke fikk se Norge vinne, så ble jeg litt småfurt, he he. Men var morro alikevell da.

17. Mai, Ismail's bursdag.
Første gang i midt liv hvor jeg ikke var hjemme og fikk tatt del i feiringa. Var litt rart, men helt greit. På morran sto jeg opp og lagde en god frokost til oss, med rykende fersk brød, eggerøre, stekte poteter, stekt tyrkisk pølse, ost, oliven, tomat, agurk m.m. Vi ordna oss, og bestilte en taxi til Ege Park (kjøpesenter). Først var vi en tur på Starbucks og drakk Caffe Latte m/ karamell og spiste kake. Den kaffen er FARLIG go!! Mmmm, vil ha nå!! He he.
Etterpå hadde vi planlagt (eller kansje nærmere at jeg hadde insistert?) å gå og bowle. Ismail hadde aldri bowla før, så det var jo morro, he he he. Vi tok en øl i baren før vi dro hjem og avslutta kvelden med takeout mat, vodka redbull og vri-åtter.

Søndag 24. Mai bestemte vi oss for å ta en tur til den nylig åpnede dyreparken i Izmir. Vi dro hjemmefra relativt tidlig. Tok bussen ned til havneområdet, hvor vi satte oss ned og venta på at bussen til dyreparken skulle åka. Så mens vi sitter der da, i vår egen verden, så kommer det ei litta småhysterisk dame bort til oss. Kjeften gikk i ett sett, på tyrkisk, og var nesten på grensa til å høres aggresiv ut. Ismail oversatte, fortalte at hu var sigøyner, at hu var spådame og at hu hadde sett noe i øynene hans som hu var nyskjerrig på. Hun ville spå han/oss, mot en betaling på det vi måtte kunne avse. For morro skyld, så så vi ja, og dama begynte å se på linjene i hånda til Ismail. Alt foregikk på tyrkisk, så jeg fikk egentlig ikke med meg NOE, men Ismail oversatte det viktigeste, bl.a. så hun at vi ikke kunne få barn, at Ismail ville reise til ett annet land i Europa med meg og at vi visstnok hadde "onde øyne" rundt oss som hindret diverse ting fra å skje. Onde øyne ville visstnok si at det var mennesker rundt oss som enten baktaler eller er sjalu.
Noe som da forbausa både meg og han litt, er at mye av det stemmer;
- Vi har veldig liten sjangs til å få barn.
- Fremtidsplanene er jo å bo i Norge.
- Vi har veldig mange folk rundt oss som både baktaler og er sjalu.
Hu sa jo det at hu ville ta imot det vi kunne gi av penger, men når hu skulle til å gå, så SKULLE ho plutselig ha 30 lira da. Vi blei sånn "Ehh", tilbydde ho 10, men "MÆIH". "20", MÆIH. Hu skulle ha penger til en kylling, så skulle ho gjøre "voodoo" eller noe over den, og så slakte og steke den til ære for oss for å fjerne "det onde øye". Ehm... JA! Det endte opp med at vi bare ga ho 30 lira for at hu skulle gå, for hu ga seg IKKE. Ille!

Etter noe som lignet en evighet av en bokstavelig talt SVETT busstur, UTEN oksygen og med diverse uidentifiserte kroppsodører, så ankom vi endelig dyreparken. På vei over parkeringsplassen, mot inngangen, så skulle vi ned fra en helt tilfeldig kant (sånn typ opphøyd kant, 15 cm eller noe). Åssen jeg fikk det til vet jeg IKKE, men PLUTSELIG lå jeg på bakken med ENORME smerter i beinet. På en eller annen måte hadde jeg da klart å snuble i den kanten, og dette ned på asfalten PÅ ankelen. Jeg fikk halveis lyst til å begynne å grine, men også lyst til å le ut høyt, pga. at det må ha sett jævlig bra ut. Ismail hjalp meg på beina igjen, men var helt fra seg fordi jeg "ikke fulgte med på hvor jeg gikk, og måtte være mer forsiktig så jeg ikke slo meg". He he, aww. Vi betalte inngangspenger, og kom inn. Jeg trodde jeg hadde vrikka beinet no sikkelig, for det gjorde vondt når jeg gikk, men tenkte det kom til å gå over etter ei stund.

Dyreparken så veldig annerledes ut enn det jeg er vandt til fra andre steder, veldig flat, og ikke så mye blomster, busker og grønt (kan jo hende det er siden de nylig åpnet og kansje ikke er helt ferdig?). Var ikke så mange toaletter, steder å sitte ned eller steder å kjøpe mat, drikke, is etc. Heller fikk vi ikke sett alle dyrene, da de egentlig ikke viste seg, he he. Men det var morro fordet da. Bra og bare komme ut av huset litt, og gjøre noe sammen.
Etter ett par timer i stekende sol og kvelende varme, så fant vi oss ett sted å sitte ned å innta ett lite måltid og masse vann (tror jeg bælma nærmere 1 liter på null tid - tørst? JA!). Senere, da vi var ferdig, skulle jeg reise meg, men beinet var syyyyykt vondt. Kunne ikke tråkke på det, og var på nippet til å begynne å stor-tute MIDT i folkehavet, men følte ikke helt for det. Begynte å bli litt redd for om jeg enten kunne ha forstua eller brukket noe, men venta og så det ann. Prøvde å holde meg i greit humør, sånn for Ismail sin skyld. Jeg liker ikke å virke sutrete og klagende. Han skjønte jo at jeg hadde vondt, og visste ikke helt hva han skulle gjøre stakkar, men til syvende og sist bestemte vi oss for å dra hjem, og tok bussen inn til byen igjen.
Når vi kom av bussen innså jeg derimot at jeg måtte komme meg til en lege. Jeg kunne såvidt gå. Hvert skritt ga enorme smerter. Til slutt klarte jeg ikke mer, og tårene bare begynte å renne. Har aldri kjent sånn smerte før! Vi visste ikke heelt hva vi skulle gjøre... det var Søndag, og på Søndagene var det visst ikke vanlig at det var leger på sykehusene, i tillegg så var vi temmelig blakke. Jeg ringte pappa, og fikk tatt ut 100 lira til taxi + at jeg hadde 200 lira jeg egentlig skulle spare til hjemtur'n, men som nå ble ofra for helsas skyld. Den gjennomsnittlige prisen på de offentlige sykehusene (om man er statsborger) er visst rundt 50 lira, så da tenkte jeg 200 burde være nok til ett privat sykehus.
Vi tok taxi til ett spesialist sykehus som ligger rett vedsidna der Ismail bor, gikk inn og forklarte situasjonen. Mæih, de hadde ingen lege inne som kunne hjelpe oss med det, og ingen til å ta røntgen, så da måtte vi gå igjen. Jeg foreslo at vi kunne dra til Kent, kjent som ett av de beste sykehusene i Izmir (deretter også dyrt... i forhold til lokalbefolkningen og inntekt ihvertfall). Ismail mente de var aaaaltfor dyre, men vi fant ingen andre steder, så etter en kort telefonsamtale til sykehuset (for å forsikre oss om at de hadde kvalifiserte ansatte), satt vi i taxi på vei til sykehuset. Jeg regna med at prisen ville bli ganske mye, kansje 200 - 300 lira, men var villig til å betale det.
Vi ble mottatt på akutten, og ført inn på ett rom med 2 senger. I ene senga lå det ei dame som tydeligvis hadde vært i ei bilulykke, og de hadde glemt å dra for forhenget, så det var fiiiint! Jeg fikk beskjed om å ligge ned ei stund å vente på sykesøstra som skulle sjekke meg. Ei dame kom og utførte ett par tester; trykket hardt under/oppå/på siden, for å vite hvor jeg hadde vondt (HERLIG!) og skulle ha meg til å gå ett par skritt, for å se. Jeg ble trilla inn til røntgen i senga, og følte det var sikkelig ekkelt. Har aldri vært på sykehus før, og jeg likte det virkelig ikke. De tok bilder, så ble jeg trilla tilbake igjen, og der måtte vi vente ei stund mens de fremkalte og studerte bildene.
Etter ei stund ble jeg informert om at jeg hadde fått en liten sprekk i ett av beina i foten, men at de ikke kunne si noe mer enn det, og at jeg måtte komme tilbake dagen etter for å møte en ortoped. Siden de kun snakka tyrkisk, så måtte Ismail oversette alt oss imellom. Jeg lurte på hvordan jeg gjorde det når jeg skulle hjem, siden dette faktisk skjedde 2 dager før jeg skulle gjennom en laaaaaaaang reise. Til min forferdelse sa de at jeg ikke kunne fly med foten min sånn som den var da, men jeg sa at jeg MÅTTE, for jeg hadde returbillett OG visumet mitt gikk ut PÅ dagen. Mer info kunne de ikke gi, jeg måtte bare vente på resultatene fra ortopeden.
Jeg fikk en slags gips på beinet, helt opp til leggen, og vi kom ut i resepsjonen igjen for å betale. Jeg hadde blitt plassert i en slags rullestol, for ikke å belaste beinet, og Ismail skulle ordne med skjemaene og spørre om betaling.
Etter ei stund kom Ismail bort til meg igjen; "Vet du hvor mye det kostet?"... nei, det gjorde jeg jo ikke, men regna med ihvertfall èn 100-200 lira, maksimum 300 (1200-1300 kr.), "615 lira". Fikk jeg sjokk??? JA! 2500,- kroner takk! Inkl. medisinene, støttestrømpene og taxi utgifter, nesten 3000 kroner. Det var ett dyrt feilskritt! Herlig.
Ble til at jeg måtte dra Mastercarden, men heldigvis så har jeg fått igjen ALT på forsikringa.
Timen med ortoped avbestilte jeg (pga. at prisen mest sannsynligvis ville bli ihvertfall dobbel), og "gipsen" tok jeg av dagen etter. Hadde vondt ei stund, men etter jeg landa i Norge, og hvilte ett par dager, så var det greit.


På hjemreisen skjedde det MYE, vi snakker drama deluxe... skal fortelle i helja. Akuratt nå vil jeg bare sove!
Bilder kommer også seinere


----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg ble super sjokka når jeg leste om Michael Jackson i kveld!! UTROLIG, utrolig trist!!
Jeg vokste opp med Michael Jackson (husker jeg var forelska i han når jeg var rundt 5, ha ha).
Verden har mistet ett ENORMT talent - en eksepsjonell musiker, som har hatt betydning for mange millioner mennesker i mange titals år,
Jeg tror han er en av de veldig få artistene som vil leve videre for alltid, og fortsette å spre musikkglede i generasjon etter generasjon.
R.I.P Michael

Nå var den tilbake til normal!
Update kommer snart

Hva har skjedd med Bravenet bloggene??? De er blitt helt misformet jo
Nå skulle jeg liksom oppdatere her... ... *sende klage til Bravenet*

Ja, nå er det ikke lenge igjen før jeg drar!!!
Jeg har SÅ mye jeg må gjøre i dag!!
Jeg er veeeldig flink på den "stresse-livet-av-seg-i-siste-liten", dog jeg hater stress og dårlig tid

Dagen i dag vil se sånn nogenlunde sånn her ut:


Først så skal jeg til legen.




Så må jeg hjem å pakke.
(Jeg har fortsatt ikke funnet ut hvordan jeg skal få med meg alt uten å betale en formue i overvekt)




Så må jeg ta ett bad.




Og så er det bare å komme seg i sengs så tidlig som mulig... helst i 18-19 tida (Ja særlig).




---------------------------------------------------------------------

Morgendagen blir som følger:

Stå opp rundt 03.00.



Spise frokost. (Nattmat?)




Ordne meg.



Og så rundt 04.30 eller 04.45, tenker jeg vi setter oss i


opp til




Etter at jeg har sjekket inn og kommet gjennom sikkerhetskontrollen, så blir jeg vel sittende å vente i ca. 1 time eller 1 1/2 før ombordstigning tenker jeg. Liker å ha god tid.

Kl. 7.40 letter



og litt før kl. 10, lander jeg på München flyplass.



Der må jeg vente i ca. 2 timer... så da finner jeg meg vel ett sted å innta ett måltid.

Kl. 12.10 er det igjen opp i det blå,



Og når jeg da igjen kan plassere mine ben på fast jord, kl. 15.45 lokal tid, er jeg ankommet flyplassen Adnan Menderes



i Izmir.




Jeg har vært stor i kjeften og avtalt med Ismail at jeg, for at vi skal spare tid, kan ta



alene, fra flyplassen og inn til Izmir sentrum. Ikke no problem!!
Da får jeg brilliert litt med min fantastiske (eh) tyrkisk også.

"Bu Karşıyaka-Mavişehir otobüsü? Karşıyaka-Mavişehir otobüsüne binmek istiyorum!".
Ehhh... JAH! Skulle det oppstå store problemer



så tar jeg en telefon til Ismail så han kan årne opp.
Men forhåpentligvis kommer jeg meg på



uten problemer.

Bussen tar ca. 1 time normalt... kan hende det blir lenger nå pga. rushtrafikk, men forhåpentligvis, så ender jeg opp her:



hvor Ismail skal komme å møte meg så fort han slutter på jobben.

Så tar vi en taxi heimatt



og endelig så er vi sammen igjen!!!




Denne gang for 3 måneder!!

Faen. Hvorfor må alt være så vanskelig? Hvorfor meg? Hvorfor er det ALLTID MEG? Jeg føler jeg begynner å komme farlig nær bristepunktet. Er veldig lite som holder igjen nå. Men jeg MÅ være sterk! Jeg MÅ holde motet oppe. Ikke gi opp! Det er det alle forventer. At jeg skal gi opp.
Alt står på meg. Neste trekk er mitt. Men det skjer jo faen meg ikke noe!!!!

Motivasjon.

Ansvar.

Fremskritt.

Forventninger.

Håp.

Stopp.

Tilbakeskritt.

Angst.

Enorm lengsel.

Savn.

Håpløshet.

Oppgitthet.

Resignasjon.

Dårlig samvittighet.



Enorm vekt på mine skuldre.


Jeg vil bare ha ett normalt liv!!
Kansje om ett par år... om man er heldig. Og hvis ikke? Ja hva da?
Faen ta alt som heter regelverk! HATER HATER HATER!!!!

Orker ikke avstand jeg. Orker virkelig ikke avstand lenger.
Føles helt jævlig. Hver dag er som ett år. Vil bare være sammen .
Is that a crime?

Har merket at de siste månedene... for hver dag som går, så blir nærhetsbehovet bare større og større, og savnet verre og verre. Tenker ikke på noe annet.
Hver gang jeg ser ett par ett eller annet sted, noen som holder hender, kysser, klemmer, smiler til hverandre... gud og det gjør vondt inni meg! Får lyst til å begynne og hylgrine!
Trenger fremskritt. Nå må det skje noe! Vær så snill! Jeg gjør HVA SOM HELST!!

Famler meg frem i mørket.
Trenger lys .
Nå.

Urettferdig...


--------------------------------------------------------------------------------------------------

I always needed time on my own
I never thought I'd need you there when I cried
And the days feel like years when I'm alone
And the bed where you lie
Is made up on your side

When you walk away
I count the steps that you take
Do you see how much I need you right now?

When you're gone
The pieces of my heart are missing you
When you're gone
The face I came to know is missing too
When you're gone
The words I need to hear to always get me through the day
And make it okay
I miss you

I've never felt this way before
Everything that I do
Reminds me of you
And the clothes you left
They lie on the floor 
And they smell just like you
I love the things that you do

When you walk away
I count the steps that you take
Do you see how much I need you right now?

When you're gone
The pieces of my heart are missing you
When you're gone
The face I came to know is missing too
When you're gone
The words I need to hear to always get me through the day
And make it ok
I miss you

We were made for each other 
Out here forever 
I know we were 
Yeah, yeah

And all I ever wanted was for you to know
Everything I do I give my heart and soul
I can hardly breathe I need to feel you here with me
Yeah

When you're gone
The pieces of my heart are missing you
When you're gone
The face I came to know is missing too
When you're gone
The words I need to hear will always get me through the day
And make it ok
I miss you

Stripped of all make-up
No need for fancy clothes
No cover ups, no push ups
With him, I don't have to put on a show
He loves every freckle, every curve
Every inch of my skin
Fulfilling me entirely, ooh
Taking all of me in
He's real, he's honesty
He's loving me for me

Dette innlegget her blir litt rotete. Det er seint og jeg er sliten, så jeg bare skriver det jeg kommer på i farta.

Vel... nå er det jo over ei uke siden jeg kom hjem igjen, så jeg tenkte jeg kansje fikk fortelle litt om turen min. Noe ble vel fortalt i forrige innlegg au.
Vi tilbrakte vår aller første jul sammen!! Jeg hadde med meg noe mat og andre ting fra Norge, for å lage litt stemning, og for å vise hvordan vi har det og sånn. Jeg hadde med meg ting til julemiddag; kalkun og rosenkål. Jeg hadde med brunost og jarlsberg ost... han er nemlig veldig glad i begge. Så hadde jeg med ting som gløgg, pepperkaker, julestrømper, røkelaks, ansjos, julemarsipan, lange røde og lilla lys, ett lite juletre osv. Jo, også Tre Nøtter Til Askepott da... ingen jul uten. He he... ble så koselig atte!!





Ismail fortalte meg senere at han var helt overvelma over alt jeg hadde gjort for oss, og at han, dog enda han aldri har feiret jul før, hadde hatt den beste julen noen gang. Det er morro å høre. Tror han synns det var litt stas. Mye nytt. Og jul ER jo koselig.

Vi var hos svigers fra Tirsdag 30. til Lørdag 3. Jeg grua meg litt, siden jeg ikke har møtt dem annet enn i sommer, og det var liksom bare ute offentlig, ikke noe særlig "privat". Ikke kan vi kommunisere + jeg ikke visste om meg og Ismail fikk ligge på samme rom. I tillegg visste jeg ikke hva jeg kunne forvente meg av bolig osv, og første jeg spurte om var vel "Har de do?". Mange tyrkere har nemlig kun ett hull i bakken, og det bruker ikke jeg under NOEN omstendigheter.
Vi tok bussen fra Izmir bussterminal på kvelden, Mandag 29 Desember. Bussen tok ca. 8 timer og allerede etter en halvtime kjente jeg at jeg begynte å bli bilsjuk.! Kort etter fulgte Ismail au. Det var så siiinnsykt varmt i bussen, særriøst null luft, og jeg spurte Ismail om han ikke kunne be dem skru på aircondition. Joda, det skulle de gjøre. Og vi venta. Mæ'æih! Etter en stund innså vi derimot at den hadde stått på en stund, men at den var like effektiv som en fis i nordavind - HERLIG! Det føltes som en befrielse når bussen stoppet og vi kunne gå ut å få snøstorm og slaps rett i fleisen.

Vi ankom Adapazari rundt 7 dagen etter, og svigerfar og Ülkü (søsteren) kom å hentet oss. Når vi kom hjem til dem ble jeg utrolig overrasket. Huset dems var veldig fint. Ganske stort, moderne i forhold til mange andre tyrkiske hjem, ordentlig toalett osv. Kan tro jeg ble glad.
Vi fikk tildelt ett soverom, spiste frokost, og gikk så rett til sengs, siden vi ikke hadde sovet noe særlig på bussen, og var dødsslitene. Senere viste det seg at svigers hadde gitt oss dems soverom, og at de lå på sovesofa i stua. Uff. Staheten lenge leve, he he. Men var snilt av dem da.



Tilbrakte jo nyttårsaften der. Når man er vandt til alt styret i Norge med masse raketter osv, så blir det å komme til Tyrkia rimlig labert: NULL raketter, og ingen feirer egentlig noe særlig. Det er på en måte bare en helt vanlig dag, hvor vanlige ting skjer. For det meste er alt av butikker er åpent, mange jobber osv. Men vi hadde det koselig fordet. Meg og Ismail og Ülkü, dro ned til sentrum og møtte bestekompisen til Ismail, Gökhan. Gikk på kafè, og så dro vi hjem og spiste middag alle sammen. Svigermor hadde laget 'Icli köfte' og 'Dolma'. Mmmm... jeg simpelthen ELSKER tyrkisk mat.



Var også en liten tur i Istanbul. Møtte kameraten til Ismail, Ferhat, og forloveden hans Mutlu. Er jo veldig begrensa hvor mye man får sett av en SÅ stor by på rundt 7 timer, men vi fikk nå med oss noe.



Vi skal tilbake dit senere, og da har jeg lyst til å tilbringe en natt her:



7-etasjes undervanns hotel!!! UTROLIG stilig!

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Savner ismail fælt allerede jeg. Det er så grusomt å være så langt fra hverandre. Jeg blir så forbanna over alt sammen noen ganger. Systemet altså. At vi ikke skal få lov til å leve ett normalt liv sammen sånn som andre par, bare fordi han er fra Tyrkia. Jeg håper så INDERLIG at jeg får jobb snart, så vi får søkt, for nå vil jeg ha han hit! Vil ha han her NÅ!
Vi håper å kunne treffes i Juli, men mest sannsynelig, så skjer ikke det... håper ihvertfall jeg får se han mer iløpet av dette året. Orker ikke være vekk fra han jeg. Når vi er sammen, så savner jeg han før han går liksom. Også skal vi mest sannsynelig være fra hverandre i 7-9 måneder. Det er helt uutholdelig!! Men dette har vi snakket om. Vi skal aldri gi opp! Uansett hvor lang tid det skal ta... ingenting kan skille oss!

   

Seni okadar ozluyorumki kalbim sizliyor.
Ask herseyin ustesinden gelir.
Seni cok seviyorum askim!
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I helja var jeg og Silje + slekta i Sverige... jeg lar rett og slett bildene fortelle:


















------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dagen i dag begynte strålende!!
Jeg hadde tannlegetime, og måtte derfor opp å kjøre pappa til bussen kl. 05.45, så jeg fikk ha bilen hjemme i dag. løpet av natten (som så mange andre steder), var det kommet rundt 35-40 cm snø. Garasjen var snødd igjen, og bilen var umulig å få opp. Jeg skreik opp til pappa at han måtte ta med seg snøskuffa, så vi fikk måka. Så kommer'n ned, men hadde han med seg skuffa? Mæ'æih! Så sendte jeg han opp igjen for å hente den, mens jeg starta bilen. Han prøvde å måke "spor" for bilen så jeg skulle komme ut, men når jeg kjørte ut, ble jeg stående å spinne. Han måtte derfor måke bak bilen mens jeg kjørte litt av gangen. Så kom vi ut... begynte å kjøre nedover bakken, og der var det overhode ikke måka NOENTING. Hele veien var dekt av rundt 35 cm snø, med kun ett hjulspor. Det var såpeglatt, og hver minste lille bevegelse på rattet, gjorde at hele bilen skjena både hit og dit. Pappa ble hysterisk, og nærmest vræla at jeg ikke måtte prøøøve engang å kjøre opp bakken nå, og sa at jeg fikk parkere nede ved elva, i innkjørselen til en "nabo", og gå opp. Først og fremst: Jeg HATER når folk snakker til meg som om jeg skulle være STOKK dum! Jeg så jo jævlig godt selv at det ville være galskap å kjøre opp der, men enda så må han. Argh. Neida... jeg måtte jo parkere der da, og så gå de 15 minutterne hjem (det tar ikke normalt så lang tid, men pga. føret, så ble det nå sånn). Så kom jeg opp og inn, og i det jeg setter foten innafor døra, hører jeg at brøytebilen er nedi veien. Fyyy faen, er det mulig? 5 minutter før, og jeg hadde sleppt det styret. Optimistisk som jeg er (HAH), så tenkte jeg atte "Jammen da brøyta han kansje den lille flekken forran garasjen vår au da, siden han snudde der". Mæ'æih, det hadde han IKKE gjort! Va fiiiiint! Så da måtte jeg (som ikke hånterer den skuffa), stå å måke i 30 minutter eller så, i DET snøværet. Så begynner jeg å gå nedover for å hente bilen. Halveis neri bakken, innser jeg at jeg har glemt å ta med spade for å grave ut bilen. Åhåhå, fy faen...! Så måtte jeg gå opp å hente den, og SÅ kunne jeg gå ned å grave ut bilen. Etter mye om og med fikk jeg bilen opp til huset vårt, og i det jeg har fått til en slags parkering, og gått ut av bilen, så ringer telefon. Fra ett nummer jeg ikke kjente. "Hallo?" ... [: Ja hei! Du jeg ringer fra tannklinikken. Det var sånn at du hadde time i dag klokka 11.] "Ja det stemmer". [: Ja.. vel... vi må desverre avlyse den, da tannlegen har ett sykt barn hjemme]. OOOOH... MYYY... GOD! Jeg tror jeg kunne DREPT den dama akuratt da!! ALT det jævla peset, og så for ingenting. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine o_O


Senere var meg og Silje på Strømmen Storsenter. Jeg kjøpte meg en bukse... en sånn kose-/innebukse, og på kvitteringen sto det:



TRIKOT faktisk! HAH, herlig! Jeg synns den var go!



Nei, jeg får oppdatere mer senere... nå må jeg komma meg i seng... må opp tidlig og til legen i morra. Argh.

Yes... som overskriften sier, saa er jeg i Tyrkia. Gidder ikke skrive saa veldig mye her naa, grunnet tyrkisk tastatur, som gjör saa at det tar evigheter aa skrive.

Ting gaar relativt greit her. Flyturen startet smaalig crap. Först saa hadde vi masse turbulens fra Oslo og ned til München. Saa naar jeg kom til München, fikk jeg meg noe aa spise, og satte meg saa ned for aa vente paa flyet videre til Izmir, som gikk 19.30. Flyet ble forsinka. Först med 30 minutter, saa 1 time. Flyet var fullbooka, saa de var veldig strenge paa KUN en enhet haandbagasje pr. passasjer. Resten maatte sjekkes inn i skranken. HERLIG! .Vi var oppe i lufta först 1 1/2 time etter utgangspunktet. Paa veien nevover havnet jeg vedsida en far og datter. Faren var gaeaern, dattra hylte og skreik og... ja. Hvorfor havner jeg bestandig i naerheten av gaeaerne folk og smaaunger? .

Nuvel... vi landet i Izmir rundt 23.40, 40 minutter etter egentlig tid, hvilket igjen förte til at vi missa bussen vaar. Pga. MEGA fullt fly, saa tok det en evighet aa faa baggasjen. Var ute först rundt 00.20. Fikk beskjed om at en buss ville komme om ikke saa lenge... den skulle först plukke opp folk fra Innlandsflyplassen, reisende fra Istanbul, saa komme til oss. Neida... flyet fra Istanbul var forsinka det... over 30 mınutter... saa vi sto ute i kulda og blomstra vi da. Naermere 01.30 satt vi paa bussen fra flyplassen.

Ismail og resten av medarbeiderne der han jobber, har jo blitt permitert i 15 dager pga. ökonomiskrisa. Dette har jo baade fordeler og ulemper. Ja, vi har jo faatt mye mer kvalitetstid sammen, men samtidig, saa faar han ikke noe penger de dagene han ikke jobber, saa Januar vil bliş en vanskelig maaned. De risikerer ogsaa alle aa miste jobben etter permisjonen. Faen ta den haellvettes... . Ismail skulle alltids klart seg. Han kan dra til familen og bo der. Men hva med de mennene som sitter der som eneforsörger, med kone, en gokk unger, hus, gjeld etc. Mesteparten lever allerede i veldig daarlige kaar, er eldre... de har ingen aa be om hjelp, og aa faa seg ny jobb er saa og si nyttelöst. Og neimen om det er noe som heter sosialhjelp eller lignende her. Faen ass!!

Tror du jammen meg ikke at jeg begynner aa bli sikkelig syk? Hodet mitt föles overkjört, örene verker, halsen er vond, nesa renner, og jeg hoster som om jeg har Kols. HERLİG. Jeg blir ALDRİ syk, og derfor maatte det selvsagt skje naar jeg var her. O skjebenens ironi!

Uansett... i morra drar meg og Ismail paa ett 5 dagers langt besök til svigers. De bor i Adapazarı, ca. 2 timer söröst for Istanbul, saa det blir en lang reise... tar ca. 8 timer med buss. Skal en liten tur til Istanbul mens vi er der ogsaa, og det gleder jeg meg veldig til!! Kjempe stas!! .

Nei... naa faar jeg avslutte... sitter paa internettcafe. Nu skal vi ut aa kjöpe grönnsaker, og sa hjem aa lage tortilla og pakke.

İyi geceler!

Nå sitter jeg her her og hører på Wig Wam musikk, ser på bilder fra "gamle dager", mimrer og er smålig sentimental.
Det er så trist å tenke på at det aldri kommer til å være på den måten igjen.
2005/2006 - jeg savner virkelig den tida!!

I går snødde det noe veldig!! Så meg og Silje bestemte oss for å baske oss litt i snøen 



Grim . Snåle dyrett.



Litt lek er alltid morro!!



Meg og dyrett...



Vi lagde snølykt!!!







Se så koselig!!!


Så bestemte vi oss for å lage snømenn. Eller mer korrekt: Snømann og snødame .
Tror vi var ferdig sånn ca. 04.30 i natt.... må ha sett jævlig bra ut for avisbudet som kom litt før 4;
To sikkelser som står uttpå en avsidesliggende plen midt på natta og lager snøfigurer .










Mannen mista desverre hodet . Men vi synns de blei bra alikevell!!!
Skulle likt å sett trynene til folka i nabolaget når de kom ut på morran for å dra på jobb

Jeg føler at jeg begynner å skli vekk fra min egen familie. Klart, 70% av familien har jeg tilnærmet aldri hatt noe forhold til. Det har liksom alltid vært sånn at man har møttes helt tilfeldig nå og da, sagt at "Nå må få til en samling av familien snart", for så at det har gått 2 år til neste gang man sees. Siste åra har det derimot vært verre. Her for ikke mange måneder siden, kom jeg over ene fetteren min på Nettby, og sendte en venneinvitasjon. Dagen etter fikk jeg melding i innboksen min: "Hvem faen er du?". Han visste ikke hvem jeg var. Han er 14! .... Jeg sier ikke mer.
Men dette handler dog ikke om "fjern" familie. Det jeg refererer til er nær familie som foreldre og søsken.

Pappa er ett kapitell for seg selv. Vi klarer ikke kommunisere. Og med det så mener jeg ikke at vi ikke snakker sammen. Overfladiske ting går somregel sånn halvveis greit, men jeg føler ikke jeg klarer å snakke med han om de tingene jeg skulle ønske vi kunne snakke om. Han forstår meg virkelig ikke, og prøver jeg å snakke med han, så ender det som oftest i krangel, snørr og tårer. Han slenger med leppa, og noen ganger får jeg både han og søstra (min tante, som bor i nabo leiligheta) mot meg. Det har psyka meg ganske ned de siste åra. Noen gang så er det rett og slett uutholdelig å bo under samme tak. Stort sett holder jeg meg for meg selv på rommet mitt. Det er så klart ikke bare dette det dreier seg om, vi har en del andre gnissninger mellom oss også, men akuratt det skal jeg ikke gå inn på her.

Så er det mamma. Hu kunne jeg BESTANDIG gå til før - BESTANDIG! Vi kunne prate om alt, hun ga meg råd, jeg ga hun råd, vi kunne snakke og le sammen, finne på ting sammen og støtte hverandre uansett.
Derimot så forandrer dama seg TOTALT hver gang hu er i ett forhold. Hu blir fanatisk oppslukt i personen, og alt i hennes liv dreier seg kun rundt den eller om den personen. Før så har det vært levbart, men med siste gubben hu blanda seg borti, så har alt rakna. Jeg kjenner ikke mennesket igjen. Vi  har KUN krangla etter at han kom inn i bildet. Hu har vært irritabel og smålig aggresiv mot meg, gitt meg følelsen at jeg er i veien på en måte. Når vi har krangla, og vi har kommet inn på hennes forhold, ting der som ikke er bra osv (som hu er fullstendig klar over), så har hu på en måte skullet gå til forsvar, og begynner å slenge ut av seg masse falsk drit om meg og Ismail for eksempel. Ikke at jeg bryr meg om uttalene hennes, for de vet jeg jo godt ikke er sanne. Kansje hu er sjalu? Men det er sårende. Når det gjelder livet hennes sjenerelt... så har hu ofte skullet gitt meg skyldfølelse og fått meg til å føle meg nedfor for at hu rævkjører sitt eget liv. Hu bryr seg ikke lenger. Tar kun kontakt hvis det er noe hu trenger. Ringer hvis jeg må hjelpe henne med noe, hvis hu lurer på noe, hvis jeg skal sjekke noe for henne osv osv. Evt. så legger hu ut i det vide og det brede om dem, som hu vet jeg ikke har noen interesse i å høre, og som jeg tydelig har gitt klar beskjed om. Så hvis jeg prøver å åpne kjeften for å fortelle noe om hva som skjer med meg, eller rundt meg, så har hu plutselig hastverk og må legge på. Er nesten hver gang det. Spør ikke hvordan det går med meg, spør ikke hvordan det går med Ismail, hvordan det går med oss, hva som skjer i livet mitt. INGENTING!
Hu vet også at jeg har problemer med pappa, og problemer med andre ting, og at hu egentlig har vært eneste jeg har kunnet snakke med, endå så behandler hu meg sånn. Hu er blitt så kald og kynisk ovafor meg. Det er som om jeg ikke eksisterer. Hu har på seg skyggelapper.
Forrige helg hadde vi en ganske svær episode, og da var det nok for meg. Det får være måte på hva jeg skal finne meg i, begeret rant over. Jeg kommer ikke til å ta noen kontakt med ho.
Så får vi se hvor lang tid det tar før jeg (evt.) hører noe. Hvor mye man egentlig er verdt.

Alle tre halvsøskene mine er i fosterhjem. De er på besøk hos mamma EN DAG hver måned. Som regel har ikke jeg hatt mulighet til å være der de heljene, og nå som jeg ikke har kontakt med mamma, så er liksom kontakten litt brutt. Jeg får ikke lov til å bare ringe dem om jeg føler for det, det må jeg SØKE om. ER DET MULIG??? Ikke kan jeg bare besøke dem om jeg føler for det. Ikke har jeg noe spesiell rett på noe samvær med dem. Barnevernet har på en måte aldri sett på meg som en del av søskenflokken. Vi har jo ikke samme far, så for dem virker det liksom ikke som om vi er søsken. Jeg har alltid blitt satt på utsiden av alt. Broren har liksom ikke kommet til det stadiet at han bruker dataen til å kommunisere med enda. Yngste søstra mi har jeg på msn, så hu får jeg noen ord med innimellom. Med eldste lillesøstra mi, virker det derimot som om all kontakt er avkutta. Fostermora hennes har nemlig BLOKKA meg fra msn hennes... for "hu blei visst så oppspilt av å snakke med meg". FYY FAEN!!!! Tell hællvette med hele kvinnemenneske!!! Nekte søstra mi å ha kontakt med meg????!!!!

Så er det den eneste personen som virkelig forstår meg. Den eneste som oppmuntrer meg, har troa på meg, "drar meg opp av søla", booster opp selvtilliten min, gir meg skryt, stiller opp, lytter, gir råd, får meg til å le og glemme "alle sorger", sier èn er glad i meg og er stolt av meg; Ismail! Han bor jo da liksom "på andre sida av jorda". Den personen som jeg virkelig kunne trengt her med meg, har ikke mulighet til å være sammen med meg når det virkelig trengs. Klart, vi snakker jo på telefonen flere ganger i uka, sender meldinger og bildemeldinger, og chatter på msn hver Søndag. Men alikevell, så kan det på ingensomhelst måte erstatte den fysiske tilstedeværelsen. Jeg føler meg så sinnsykt maktesløs. Andre mennesker sitter med makta til å kontrollere våre liv. Vi er gift, vi vil bare være sammen, bo sammen, etablere oss,  bygge opp fremtida vår, stifte familie sammen, ting som er normale for par - men vi får ikke lov! Regler meg her og finansiell garanti meg midt i rævva!!! Noen ganger bryter jeg bare sammen. Ikke så andre ser det så klart, men når jeg sitter for meg selv ett sted. Det blir bare for mye alt sammen.
Nå kan det hende det for noen virker som om jeg fremstiller dette som om jeg har "second thoughts" om dette forholdet, men det kan jeg med HÅNDA PÅ HJERTET, love at jeg aldri har hatt. Jeg har ikke angret ett sekund overhode, og jeg har ikke EN gang tenkt tanken at "er det virkelig verdt det her?". Ismail har gitt meg så sykt mye, at jeg vet ikke... jeg vet ikke hvordan jeg noengang kan vise han hvor takknemlig jeg er, og hvor utrolig heldig og lykkelig jeg er som har han. Han er det mest utrolige mennesket jeg noengang har møtt!! Han betyr alt for meg! Og jeg gleder meg sykt til den dagen vi kan bo sammen som ett vanlig ektepar.
Jeg skulle bare ønske at livet vårt var normalt NÅ. At det var stabilt. Sånn som ting er for øyeblikket, så står absolutt alt på pause. Jeg føler bare for å spole fremover, men det går ikke.


Til de som sitter med ett greit liv, en normal familie, foreldre det går ann å snakke med og kjæresten "5 minutter oppi gata"; Sett for guds skyld pris på det og ikke ta det for gitt!! Alt for mange av dere klager over små bagatelle ting!!

---------------------------------------------

Men når det kommer til jula, den ordentlige jula, så gleder jeg meg faktisk i år, for i år skal den feires med min kjære! Og det skal bli så kos! Kommer til å bli rart og kansje litt trist å ikke få med seg alle tradisjonene her hjemme, som hente inn og pynte juletreet på lille julaften, julestrømpe, julemorgen, tre nøtter til askepott (vurderer jeg dog sterkt å gå til anskaffelse av på DVD), julemiddagen, nisser, julepynt, åpne gaver rundt treet osv sov. Men jeg skal gjøre det beste ut av det
Jeg har skal ha med meg middagen vår. Ismail har ikke stekeovn, kun to stekeplater, så dermed skal jeg kjøpe en pakke kalkunbryst, steke den dagen før jeg drar, legge i kjøleskapet frem til avreise, og fryse den med engang jeg kommer ned. I tillegg skal jeg ha med meg rosenkål, gløgg, gløggmix, brunost, marsipan, pepperkaker, serinakaker, røkelaks, ansjos, røde lys, jarlsbergost, sjokoladeplater (til kakao) og noe julegodter. Har lastet ned masse koselig julemusikk, så det er klart. Også har jeg planlagt å kansje dra med ett sånt lite plasttre og bittelitt pynt. Dere vet de trærne som er kansje 30cm høye eller noe. Hadde vært koselig synns jeg.
Så da skal jeg ihvertfall lage julefrokost og julemiddag. Tror det blir kjempe koselig!!
Gleder meg veldig!! Første jul og nyttår sammen.
Kun 19 dager igjen til jeg reiser nå!!

Nå føler jeg at jeg har vært riktig så produktiv!
Nå har jeg vasket doen, satt på og hengt opp 3 vasker, ryddet rommet mitt, og ryddet litt på vaskerommet (som jeg har en nødvendig storrengjøring på).

Begynner å bli en stund siden jeg har blogga nå. Vet ikke, men jeg har vært litt sånn opp og ned, mye som har skjedd, og har bare ikke vært i "blogge humør"... også var jeg jo i Tyrkia en måned også.
Skal prøve å få slengt inn en lenger oppdatering iløpet av helja jeg.
Akuratt nå skriiiiker senga etter meg

Ja, da sitter jeg alene i München igjen da, og venter på flyet mitt til Izmir.
FY SØREN som jeg gleder meg!!! Jeg kommer til å overfalle mannen! HAHA! Uff
Det kjennes ut som om jeg har, ikke sommerfugler, men svære ørner i maven
Har ikke sett han på 3 måneder, på dagen faktisk, så dette skal bli herlig!!!

Jeg begynner å bli redd for denna økonomikrisa jeg

Dette virker veldig lovende og oppløftende for oss som ikke engang har en jobb.
Hva er sannsyneligheten for og faktisk få en da liksom, når de allerede må kutte ned på det som er?

Kansje det bare ender opp med at jeg flytter
Hvis jeg skal bli gående uten jobb, og søknadsprosessen ikke blir startet, så kommer jeg til å klikke.
Jeg orker ikke være separert fra Ismail stort lenger
Klart, man gjør det man må. Men jeg vil bare at vi skal kunne bo sammen, leve ett normalt liv, og ta fatt på fremtiden vår sammen.
Jeg hater norske regler.


-------------------------------------------------

I første omgang prøver jeg dog å fokusere på aller nærmeste fremtid, og aller nærmeste fremtid er å besøke Ismail!!!
Kun 4 dager til jeg drar nå!!! Èn måned sammen, hjemme en måned, og så 3 uker fra 20 Desember til 11 Januar. Gleder meg vilt!

--------------------------------------------------

La meg avslutte med;
May Billettservice rot in hell    .