Jeg føler at jeg begynner å skli vekk fra min egen familie. Klart, 70% av familien har jeg tilnærmet aldri hatt noe forhold til. Det har liksom alltid vært sånn at man har møttes helt tilfeldig nå og da, sagt at "Nå må få til en samling av familien snart", for så at det har gått 2 år til neste gang man sees. Siste åra har det derimot vært verre. Her for ikke mange måneder siden, kom jeg over ene fetteren min på Nettby, og sendte en venneinvitasjon. Dagen etter fikk jeg melding i innboksen min: "Hvem faen er du?". Han visste ikke hvem jeg var. Han er 14! .... Jeg sier ikke mer.
Men dette handler dog ikke om "fjern" familie. Det jeg refererer til er nær familie som foreldre og søsken.

Pappa er ett kapitell for seg selv. Vi klarer ikke kommunisere. Og med det så mener jeg ikke at vi ikke snakker sammen. Overfladiske ting går somregel sånn halvveis greit, men jeg føler ikke jeg klarer å snakke med han om de tingene jeg skulle ønske vi kunne snakke om. Han forstår meg virkelig ikke, og prøver jeg å snakke med han, så ender det som oftest i krangel, snørr og tårer. Han slenger med leppa, og noen ganger får jeg både han og søstra (min tante, som bor i nabo leiligheta) mot meg. Det har psyka meg ganske ned de siste åra. Noen gang så er det rett og slett uutholdelig å bo under samme tak. Stort sett holder jeg meg for meg selv på rommet mitt. Det er så klart ikke bare dette det dreier seg om, vi har en del andre gnissninger mellom oss også, men akuratt det skal jeg ikke gå inn på her.

Så er det mamma. Hu kunne jeg BESTANDIG gå til før - BESTANDIG! Vi kunne prate om alt, hun ga meg råd, jeg ga hun råd, vi kunne snakke og le sammen, finne på ting sammen og støtte hverandre uansett.
Derimot så forandrer dama seg TOTALT hver gang hu er i ett forhold. Hu blir fanatisk oppslukt i personen, og alt i hennes liv dreier seg kun rundt den eller om den personen. Før så har det vært levbart, men med siste gubben hu blanda seg borti, så har alt rakna. Jeg kjenner ikke mennesket igjen. Vi  har KUN krangla etter at han kom inn i bildet. Hu har vært irritabel og smålig aggresiv mot meg, gitt meg følelsen at jeg er i veien på en måte. Når vi har krangla, og vi har kommet inn på hennes forhold, ting der som ikke er bra osv (som hu er fullstendig klar over), så har hu på en måte skullet gå til forsvar, og begynner å slenge ut av seg masse falsk drit om meg og Ismail for eksempel. Ikke at jeg bryr meg om uttalene hennes, for de vet jeg jo godt ikke er sanne. Kansje hu er sjalu? Men det er sårende. Når det gjelder livet hennes sjenerelt... så har hu ofte skullet gitt meg skyldfølelse og fått meg til å føle meg nedfor for at hu rævkjører sitt eget liv. Hu bryr seg ikke lenger. Tar kun kontakt hvis det er noe hu trenger. Ringer hvis jeg må hjelpe henne med noe, hvis hu lurer på noe, hvis jeg skal sjekke noe for henne osv osv. Evt. så legger hu ut i det vide og det brede om dem, som hu vet jeg ikke har noen interesse i å høre, og som jeg tydelig har gitt klar beskjed om. Så hvis jeg prøver å åpne kjeften for å fortelle noe om hva som skjer med meg, eller rundt meg, så har hu plutselig hastverk og må legge på. Er nesten hver gang det. Spør ikke hvordan det går med meg, spør ikke hvordan det går med Ismail, hvordan det går med oss, hva som skjer i livet mitt. INGENTING!
Hu vet også at jeg har problemer med pappa, og problemer med andre ting, og at hu egentlig har vært eneste jeg har kunnet snakke med, endå så behandler hu meg sånn. Hu er blitt så kald og kynisk ovafor meg. Det er som om jeg ikke eksisterer. Hu har på seg skyggelapper.
Forrige helg hadde vi en ganske svær episode, og da var det nok for meg. Det får være måte på hva jeg skal finne meg i, begeret rant over. Jeg kommer ikke til å ta noen kontakt med ho.
Så får vi se hvor lang tid det tar før jeg (evt.) hører noe. Hvor mye man egentlig er verdt.

Alle tre halvsøskene mine er i fosterhjem. De er på besøk hos mamma EN DAG hver måned. Som regel har ikke jeg hatt mulighet til å være der de heljene, og nå som jeg ikke har kontakt med mamma, så er liksom kontakten litt brutt. Jeg får ikke lov til å bare ringe dem om jeg føler for det, det må jeg SØKE om. ER DET MULIG??? Ikke kan jeg bare besøke dem om jeg føler for det. Ikke har jeg noe spesiell rett på noe samvær med dem. Barnevernet har på en måte aldri sett på meg som en del av søskenflokken. Vi har jo ikke samme far, så for dem virker det liksom ikke som om vi er søsken. Jeg har alltid blitt satt på utsiden av alt. Broren har liksom ikke kommet til det stadiet at han bruker dataen til å kommunisere med enda. Yngste søstra mi har jeg på msn, så hu får jeg noen ord med innimellom. Med eldste lillesøstra mi, virker det derimot som om all kontakt er avkutta. Fostermora hennes har nemlig BLOKKA meg fra msn hennes... for "hu blei visst så oppspilt av å snakke med meg". FYY FAEN!!!! Tell hællvette med hele kvinnemenneske!!! Nekte søstra mi å ha kontakt med meg????!!!!

Så er det den eneste personen som virkelig forstår meg. Den eneste som oppmuntrer meg, har troa på meg, "drar meg opp av søla", booster opp selvtilliten min, gir meg skryt, stiller opp, lytter, gir råd, får meg til å le og glemme "alle sorger", sier èn er glad i meg og er stolt av meg; Ismail! Han bor jo da liksom "på andre sida av jorda". Den personen som jeg virkelig kunne trengt her med meg, har ikke mulighet til å være sammen med meg når det virkelig trengs. Klart, vi snakker jo på telefonen flere ganger i uka, sender meldinger og bildemeldinger, og chatter på msn hver Søndag. Men alikevell, så kan det på ingensomhelst måte erstatte den fysiske tilstedeværelsen. Jeg føler meg så sinnsykt maktesløs. Andre mennesker sitter med makta til å kontrollere våre liv. Vi er gift, vi vil bare være sammen, bo sammen, etablere oss,  bygge opp fremtida vår, stifte familie sammen, ting som er normale for par - men vi får ikke lov! Regler meg her og finansiell garanti meg midt i rævva!!! Noen ganger bryter jeg bare sammen. Ikke så andre ser det så klart, men når jeg sitter for meg selv ett sted. Det blir bare for mye alt sammen.
Nå kan det hende det for noen virker som om jeg fremstiller dette som om jeg har "second thoughts" om dette forholdet, men det kan jeg med HÅNDA PÅ HJERTET, love at jeg aldri har hatt. Jeg har ikke angret ett sekund overhode, og jeg har ikke EN gang tenkt tanken at "er det virkelig verdt det her?". Ismail har gitt meg så sykt mye, at jeg vet ikke... jeg vet ikke hvordan jeg noengang kan vise han hvor takknemlig jeg er, og hvor utrolig heldig og lykkelig jeg er som har han. Han er det mest utrolige mennesket jeg noengang har møtt!! Han betyr alt for meg! Og jeg gleder meg sykt til den dagen vi kan bo sammen som ett vanlig ektepar.
Jeg skulle bare ønske at livet vårt var normalt NÅ. At det var stabilt. Sånn som ting er for øyeblikket, så står absolutt alt på pause. Jeg føler bare for å spole fremover, men det går ikke.


Til de som sitter med ett greit liv, en normal familie, foreldre det går ann å snakke med og kjæresten "5 minutter oppi gata"; Sett for guds skyld pris på det og ikke ta det for gitt!! Alt for mange av dere klager over små bagatelle ting!!

---------------------------------------------

Men når det kommer til jula, den ordentlige jula, så gleder jeg meg faktisk i år, for i år skal den feires med min kjære! Og det skal bli så kos! Kommer til å bli rart og kansje litt trist å ikke få med seg alle tradisjonene her hjemme, som hente inn og pynte juletreet på lille julaften, julestrømpe, julemorgen, tre nøtter til askepott (vurderer jeg dog sterkt å gå til anskaffelse av på DVD), julemiddagen, nisser, julepynt, åpne gaver rundt treet osv sov. Men jeg skal gjøre det beste ut av det
Jeg har skal ha med meg middagen vår. Ismail har ikke stekeovn, kun to stekeplater, så dermed skal jeg kjøpe en pakke kalkunbryst, steke den dagen før jeg drar, legge i kjøleskapet frem til avreise, og fryse den med engang jeg kommer ned. I tillegg skal jeg ha med meg rosenkål, gløgg, gløggmix, brunost, marsipan, pepperkaker, serinakaker, røkelaks, ansjos, røde lys, jarlsbergost, sjokoladeplater (til kakao) og noe julegodter. Har lastet ned masse koselig julemusikk, så det er klart. Også har jeg planlagt å kansje dra med ett sånt lite plasttre og bittelitt pynt. Dere vet de trærne som er kansje 30cm høye eller noe. Hadde vært koselig synns jeg.
Så da skal jeg ihvertfall lage julefrokost og julemiddag. Tror det blir kjempe koselig!!
Gleder meg veldig!! Første jul og nyttår sammen.
Kun 19 dager igjen til jeg reiser nå!!

There are no comments to this entry.