Ja, her var det ikke skjedd noe på en LANG stund. Jeg HAR faktisk sitti å skrivd innpå her ett par ganger, relativt lange innlegg, for så å få dem sletta. Da har jeg ikke giddi å skrive igjen. Men nå er jeg smart å skriver det i Word først!
Hvor begynner jeg?!... det har skjedd så sinnsykt mye siste måneden.

Var i Tyrkia og besøkte Ismail i vinterferien (17. - 24 Februar). Vi hadde det kjempe koselig.
Han møtte meg på flyplassen, og vi tok buss og taxi hjem til han.
Første kvelden fikk han en telefon fra en kamerat, som hadde lyst til å komme på besøk med kjæresten for å hilse på. Jeg blei litt sånn smånervøs. Jeg føler det er litt press på meg når jeg skal introduseres for folk han kjenner, for jeg vil jo at de skal like meg, at jeg gjør ett godt inntrykk og jeg vil at han skal være stolt av meg (det vet jeg at han er, men dere skjønner sikkert hva jeg mener). Men det ikke så lett å skulle gjøre ett inntrykk og prøve å bli kjent med folk når de ikke kan engelsk. For det kunne de nemlig ikke. Han spurte om det var greit at de kom, og klart det var det.
Ikke mer enn ett drøyt kvarter senere ringte det på døra. Jeg trodde jeg skulle dævve (og dette er bare venna hans... forestill dere da foreldrene, HA HA... herregud!). Vi hilsa, og deretter satte de seg ned i ene sofaen, og meg og Ismail i den andre. Jeg blei litt sånn usikker på... altså.... meg og Ismail pleier og sitte helt, helt inntil hverandre. Han pleier og holde rundt meg, og jeg ha hånda på beinet hans, men jeg blei først litt sånn... : “Vil de reagere på det?”. De er jo muslimer, så... jeg visste liksom ikke åssen deres syn på det var med engang. Jeg vil jo ikke fornærme noen. Men etter en stund, så satt de tett sammen de også, kyssa og greier, så da skjønte jeg at det ikke var noe problem. Har egentlig fått inntrykk av at de nyere generasjonene, altså de yngre muslimske, er mer liberale og åpene enn de aller eldste generasjonene. Men uansett, så er jo Tyrkia ett av de mere frie, muslimske landene. De er ikke så strenge på ting liksom. På gata så går så og si alle jenter og damer med helt normale klær, til og med skjørt og overdeler med korte armer etc, og kun ett fåtall bruker tørkle på hodet (90% av de som gjør, over 50-60 år). Ja ja, uansett.
Vi prøvde å kommunisere, men det funka ganske åpenbart ikke helt. Ismail måtte oversette oss imellom.
Blir litt slitsomt i lengden, hvis man skal føre en hel samtale. Men de virka ihvertfall kjempe allrighte. Ettersom kvelden strakk seg utover, begynte jeg å bli ganske trøtt. Hadde ikke sovet noe siden dagen i forveien, og reisa hjalp ikke så veldig mye på energien. Tror ikke jeg hadde sovet på rundt 26-27 timer jeg. Da klokka hadde passert midnatt, gjestene så ut til å gjøre seg klar til å gå og jeg sa at jeg gikk for å gjøre meg klar for natta, så hadde visst de spurt Ismail om ikke de kunne sove over for natta, så han spurte meg om det gikk greit. Jeg fikk litt sånn angst siden leiligheten hans kun består av ett rom som er kombinert stue, kjøkken, soverom + en liten gang og bad. Klart det var greit, svarte jeg, men jeg lurte litt på hvor de skulle sove.
Mens jeg gikk på badet for å gjøre meg klar, hørte jeg masse rabalder utti det andre rommet. De skulle visst flytte ene sovesofaen ut i gangen, så de kunne ligge der, og lukke døra. Ganske grei løsning egentlig. Men det var ekstremt lytt der. Vi sa god natt, og la oss i hvert vårt rom.

Neste morgen våknet jeg opp rundt kl. 7 av vekkerklokka, og så Ismail stå opp for å gjøre seg klar til jobb. Så tenkte jeg: “Å nei! De må sikkert flytte den sofaen inn igjen, og her ligger jeg i senga, med håret og sminka på halvtolv og i nattkjole”. HA HA. Jeg følte meg lite teit! Løsningen var å dra dyna over hue.

Dagene ellers, gikk med ganske likt. Ismail dro på jobben om morran, jeg sto opp litt sånn utpå formiddagen, tok meg en dusj, ordna meg, hjalp til å rydde litt og enten så på en film eller jobbet med stilhistorie (skolearbeid). Om kveldene spiste vi middag sammen, så på filmer, snakket masse bare rett og slett og koste oss sikkelig!

Torsdag 21. derimot, hadde vi planlagt å dra ut å kjøpe forlovelsesringer. Han hadde tatt seg fri fra 14.00 og utover, og hadde avtalt med en kamerat at han skulle kjøre oss. Han var hjemme rundt 14, akuratt som vi hadde planlagt, men han måtte visst først dra til kameraten for å “hente” han og bilen. Så da blei jeg sittende der å vente ei stund da. De var vel tilbake sånn rundt 15.
Jeg var bittelitt nærvøs for å møte han. Han kunne ikke engelsk han heller, og jeg visste ikke om han var ung eller “gammel”. I tillegg så er jeg EKSTREMT skeptisk til sjåførene der nede. Å herregud! HA HA! De bare suser i vei de... ser seg verken til høyre eller venstre, kjører på rødt overalt, lager seg egene kjørefiler, kjører sikk sakk, tuter seg gjennom trafikken og er helt gaaaale. Hver gang jeg sitter i en bil der, så blir jeg sånn: “Okey, dette er mitt siste øyeblikk, jeg kommer til å dø på en vei i en blikkboks i Tyrkia” .
Uansett, så kom vi ut til bilen, og han viste seg å være av en litt eldre generasjon. Vil tippe han var èn 40-45. Han og Ismail hadde visst hatt samme sjef tidligere. Ganske hyggelig fyr da.
Han prøvde fortvilt å kommunisere med meg... på tysk! HA HA! Han var opprinnelig tyrkisk (dog han ikke så ut som en tyrker), var halvt rumensk eller noe, men hadde bodd i Tyskland. Ble igjen til at Ismail måtte oversette stakar.
Kjørte ett stykke for å komme nærmere sentrum, og for å finne en gullsmed forretning.
Etter litt leiting fant vi ett sted, parkerte bilen, og gikk inn.
Samme hvor man går i Tyrkia, så er man nesten garantert å bli tilbudt te eller annen drikke, og selvfølgelig var ikke gullforhandleren noen unntak. Jeg takket pent nei, men endte opp med ett glass for det, her hadde man visst ikke noe valg.

Bak disken sto en mann som lignet på en diger versjon av Ron Jeremy, med hentesveis, sleskete glis
og pølsefingre fulle av ringer. Han var rett og slett ekkel. Sånn slibrig type. ISH! Han dro frem sikkert 9-10 brett med ringer, og Ismail ba meg velge ut nøyaktig den jeg ville ha. Sto og så lenge, lenge men synns de fleste var med for mye bling bling. Jeg ville bare ha en helt enkel ring. Ikke no steiner og dill dall. Jeg er i utgangspunktet ikke helt en ring-person, og ville bare ha en ring som representerte det symbolske. Ikke mer, ikke mindre!
Fant til slutt en helt enkel gullring som jeg likte. Prøvde meg frem til riktig størrelse, og så skulle de finne Ismail sin størrelse. Tror dere ikke at de ikke hadde den eller? GAH! De leita på lageret, men fant ikke størrelsen.
Etter mye om og men, og sikkert nærmere 30 minutters venting, så hadde de funnet noe tilnærmet samme ring, bare litt tykkere. Den hadde de både i min og Ismail sin størrelse, og var akuratt den type ring vi var på utkikk etter, så da slo vi til! De gjorde også inngraveringer, så da fikk vi dem til å skrive 'Anita' i Ismail sin ring, og 'Ismail' i min ring.
Ett rødt bånd med en ring festet i hver ende ble pakket ned i en fin fløyelseske.

Etter det bestemte vi oss for å ta en tur på ett svært kjøpesenter for å spise noe mat og Ismail ville også se på noen gaver til mamma og søskene mine. Var ett gedigent kjøpesenter.
Vi parkerte bilen, og gikk inn for å finne ett spisested. Ismail lurte på hva jeg hadde lyst på, og jeg sa at jeg gjerne ville prøve kebab. Innen vi hadde funnet det, hadde kameraten hans forsvunnet, så vi fant ett annet sted, og slo oss ned. De fikk lov til å velge hva jeg skulle spise, siden jeg ville prøve noe nytt.
Først fikk vi en rett med en form for potetstappe (noe det ikke var), formet ris med en type saus og noe kjøtt og grønnsaker. Det smakte SINNSYKT godt. All maten der er SÅ god!
Også var det en rett med noe stekte chilier og auberginer og noe sånt. De ble overassket da de fant en bunt blomkål i retten, og spurte om jeg hadde smakt det før, og jeg fortalte at det ble godt brukt i Norge også. He he he.

På restauranten.

Ismail og Nihat.

Nihat var veldig nyskjerrig på Norge, og spurte om masse greier som Ismail måtte oversette oss imellom.
Plutselig dulter Ismail borti meg og peker bortover senteret; “Look!! ... a turkish cowboy!!”. HA HA... som vi lo!! Nei den fyr'n så ikke go ut.
Så så han på meg, så på kameraten, og utbryter: “... ... ... jeeeeEEVLA drittsekk”. HAHAHAHA!
Han satt der og skjønte ingenting stakar... bare: “ “ .
Etter en stund betalte vi (eller de, jeg fikk som vanlig ikke lov til å betale noe, he he), og gikk for å se i ett par butikker. Ismail lurte fælt på hva han kunne kjøpe til mamma, og jeg tipsa han om at hu samler på lys og telysholdere. Han ble veldig entusiastisk, og dro meg med inn i en butikk a la Glassmagasinet. Der fant vi ettervært en svær vegg med fæncy, orientalske telysholdere og duftlys. Nei det var så søtt. Og Ismail SÅ involvert. Løfta opp og lukta og var helt sånn: “Will she like this? Yes? And what about this? Let us get one of these too!”. He he... aww.

Begynte å bli ganske trøtt etter en stund, så vi bestemte oss for å begynne å tenke på å dra hjemover
Men først så måtte vi stoppe ett sted og kjøpe saks. Det trengte vi nemlig til den “sermonien” de har med ringene.
Hver person tar på seg sin ring, og en tredje-person klipper over båndet. Da er man offisielt forlovet.
Vi kjørte ett lite stykke igjen, inn mot sentrum og havna. Parkerte langs en park, og gikk ett langt langt stykke. Ismail viste og forklarte og fortalte, og Nihat dilta med.
Etter en stund fant vi en butikk som må ha vært Tyrkia's svar på 'Vita', og Ismail stakk innom og kjøpte en liten saks. Så begynte vi å gå tilbake mot bilen igjen.
Det begynte å bli mørkt, kaldt og klokka nærmet seg 22, men de lurte på om vi ikke skulle sette oss ned på en cafè. Ismail så at jeg begynte å bli trøtt og sliten, og bestemte at vi heller skulle dra hjem.

Vel tilbake, så lagde vi litt te, Ismail satte på fin tyrkisk musikk, og så kom øyeblikket vi hadde ventet på – vi skulle få på ringene.
Vi pakket de opp, og tok de på. Nihat skulle få æren av å klippe over båndet, og samtidig være filmmann og fotograf. Først ble det tatt ett bilde av oss. Det endte opp som dette:

Og vi ser jo SÅ happy ut! HAHAHAHA! Begge bare: “WOOHOO, største dagen i våre liv” liksom. Nei hysterisk! Men greia er at vi faktisk ikke var klar for å bli tatt bilde av. Så verre er det ikke.
Ihvertfall, først så sa han ett par lykkeønskninger til oss (på tyrkisk selvsagt, så jeg skjønte jo ikke så mye, men Ismail prøvde å oversette for meg), så klipte han snora.
Alt dette ble filma, og filmen er bare mer hysterisk enn bildet. Når snora er klipt over, ser vi på hverandre, og det ser litt sånn: “Hvem er du?” , ut. HAAH! Hysterisk! Vi ler like godt hver gang vi ser den. DE bra minnene liksom.
Vi drakk te og prata en stund, før Ismail forsvant inn på badet. Igjen satt jeg med Nihat, som da ikke kunne engelsk. Ismail hadde fortalt meg at han gjerne ville se noen bilder av Norge, så jeg tok på laptopen, og tok den med bort til han. Jeg bladde opp bilde etter bilde, og han plappra i vei på en blanding av tysk og tyrkisk. HA HA, vi forsto jo overhode ikke hverandre, så det ble bare til latter. Endelig etter en stund kom Ismail tilbake og kunne hjelpe til å forklare ting.
Ikke lenge etter tok vi farvel med gjesten vår, og tok kvelden.

Søndag 24. skulle jeg hjemover igjen. Flyet gikk rundt 6 tida på morran, så vi måtte ta buss mot flyplassen rundt kl.3. Først bestilte vi en taxi, og ble kjørt ned til havna (hvor denne bussen gikk fra).

På bussen.

Ankom flyplassen rundt 4, jeg sjekka inn bagasjen og hente billettene mine, og så satte vi oss ned på cafeen utenfor innsjekkinga. Rundt 45 minutter før flyavgang begynte vi å tusle mot passkontrollen. Jeg begynte allerede før vi kom bort å gråte. Det blir bare verre og verre for hver gang, og enda jeg visste at jeg skulle se han igjen i påskeferien, så var det helt jævlig å dra.
Vi ble stående tett, tett sammen helt til jeg absolutt MÅTTE gå inn. Gud, det VAR så hardt å gi slipp på hånda hans. Vi ble stående å se på hverandre ett lite øyeblikk fra hver vår side av kontrollen, før jeg til slutt måtte gå ombord på flyet. Tårene bare rant, og det øyeblikket flyet letta fra tyrkisk grunn, var faktisk helt ille.

Tilbake i Norge igjen, sto jeg ved baggasje beltet og venta på bagasjen min mens jeg skrev en melding til Ismail om at jeg var kommet vel frem. På båndet var bagasje fra Reykjavik, Last bag on belt og München holdt på å bli lastet på. Flere av folkene fra mitt fly fikk bagasjen sin, men etter 50 minutter hadde jeg fortsatt ikke fått min. Jeg gikk og snakket med bakke crewet til SAS, og forklarte at bagasjen ikke hadde kommet. Damen ba om bagasje tag'en min (den lille klistrelappen man får i billettskranken), tastet inn noe på datamaskinen, og sier det at: “Bagasjen din er fortsatt I München den”. Jeg bare: “ Du tuller?  “. Så og si alt jeg har av verdisaker var oppi den baggen, og alt av klær, toalettsaker + skoleting... ting som jeg trengte både samme dag, og påfølgende dag som var skoledag. Hu sa det ikke var mye hu kunne gjøre, og beklaga alle problemene det kansje ville forårsake for meg.Jeg ble bedt om å fylle ut ett skjema, så skulle de ringe så bort kofferten dukket opp.
De tilbøy seg å levere den på døra, men de regnet med at det ville ta ihvertfall 2-3 dager.
Var jeg VELDIG heldig, ville bagasjen min lande med ett annet fly seinere på kvelden, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme oppom å hente den på kvelden.
På kvelden ringte pappa for å sjekke om den var kommet. Etter 1 time u telefonkø, kom han igjennom, og fikk beskjed om at ett fly fra München nettopp hadde landet og at min bagasje hadde vært med. DET var jeg glad for. Vet ikke hva jeg skulle gjort ellers.
Vi dro opp til Gardermoen hvor jeg ble sluppet inn på innlands ankomst for å plukke opp kofferten.
For en flaks jeg har!

Hadde ihvertfall en helt utrolig fin uke! Koste oss sikkelig!

Var også å besøkte Ismail i påskeferien, men det og litt om skolen osv, tenkte jeg at jeg kunne skrive mer om i morgen. Nå føler jeg egentlig bare for å legge meg. Er kjempe trøtt.

Natti natt!

Igjen, gratulerer emd forlovelsen :)
Lurer på hvordan det kommer til å bli når du skal møte foreldra hans jeg da. Men det går sikert bra det også så :)
Det er bra du koser deg der nede med ha, tror dere er perfekte for hverandre :)