Okey! Nå har jeg prøvd å oppdatere her i 4 uker, men energi nivået og humøret har vært ganske dårlig etter at jeg kom hjem fra Tyrkia. Nå derimot, så kan jeg ihvertfall fortelle litt.

Izmir, Tyrkia 26 Februar - 26 Mai.
Vel, hva kan jeg fortelle om turen? Den var fantastisk! Gud som jeg elsker den mannen!
Mye av tiden var jeg jo alene hjemme selvsagt, siden Ismail jobber mye, men vi fikk også mye kvalitetstid.
Jeg synns det var bra å få 3 mnd. sammen, så vi virkelig fikk erfare hvordan det er og hvordan vi takler å bo sammen.

Vi ble "foreldre" til to pittesmå kanin bebiser, Duracell og Minik. Minik ble syk, og døde før vi rakk å ta den med til dyrlegen.
Det var helt grusomt å se hva som skjedde og ikke kunne gjøre noe. Minik R.I.P.

For første gang i mitt liv, tror jeg, så gikk jeg glipp av Grand Prix finalen. Joda, jeg pleier jo bestandig å si at "Herregud så kjiipt... gidder ikke se", men det hvem er det som alltid ender opp med å se? Joda, det er meg det! Så når jeg ikke fikk se Norge vinne, så ble jeg litt småfurt, he he. Men var morro alikevell da.

17. Mai, Ismail's bursdag.
Første gang i midt liv hvor jeg ikke var hjemme og fikk tatt del i feiringa. Var litt rart, men helt greit. På morran sto jeg opp og lagde en god frokost til oss, med rykende fersk brød, eggerøre, stekte poteter, stekt tyrkisk pølse, ost, oliven, tomat, agurk m.m. Vi ordna oss, og bestilte en taxi til Ege Park (kjøpesenter). Først var vi en tur på Starbucks og drakk Caffe Latte m/ karamell og spiste kake. Den kaffen er FARLIG go!! Mmmm, vil ha nå!! He he.
Etterpå hadde vi planlagt (eller kansje nærmere at jeg hadde insistert?) å gå og bowle. Ismail hadde aldri bowla før, så det var jo morro, he he he. Vi tok en øl i baren før vi dro hjem og avslutta kvelden med takeout mat, vodka redbull og vri-åtter.

Søndag 24. Mai bestemte vi oss for å ta en tur til den nylig åpnede dyreparken i Izmir. Vi dro hjemmefra relativt tidlig. Tok bussen ned til havneområdet, hvor vi satte oss ned og venta på at bussen til dyreparken skulle åka. Så mens vi sitter der da, i vår egen verden, så kommer det ei litta småhysterisk dame bort til oss. Kjeften gikk i ett sett, på tyrkisk, og var nesten på grensa til å høres aggresiv ut. Ismail oversatte, fortalte at hu var sigøyner, at hu var spådame og at hu hadde sett noe i øynene hans som hu var nyskjerrig på. Hun ville spå han/oss, mot en betaling på det vi måtte kunne avse. For morro skyld, så så vi ja, og dama begynte å se på linjene i hånda til Ismail. Alt foregikk på tyrkisk, så jeg fikk egentlig ikke med meg NOE, men Ismail oversatte det viktigeste, bl.a. så hun at vi ikke kunne få barn, at Ismail ville reise til ett annet land i Europa med meg og at vi visstnok hadde "onde øyne" rundt oss som hindret diverse ting fra å skje. Onde øyne ville visstnok si at det var mennesker rundt oss som enten baktaler eller er sjalu.
Noe som da forbausa både meg og han litt, er at mye av det stemmer;
- Vi har veldig liten sjangs til å få barn.
- Fremtidsplanene er jo å bo i Norge.
- Vi har veldig mange folk rundt oss som både baktaler og er sjalu.
Hu sa jo det at hu ville ta imot det vi kunne gi av penger, men når hu skulle til å gå, så SKULLE ho plutselig ha 30 lira da. Vi blei sånn "Ehh", tilbydde ho 10, men "MÆIH". "20", MÆIH. Hu skulle ha penger til en kylling, så skulle ho gjøre "voodoo" eller noe over den, og så slakte og steke den til ære for oss for å fjerne "det onde øye". Ehm... JA! Det endte opp med at vi bare ga ho 30 lira for at hu skulle gå, for hu ga seg IKKE. Ille!

Etter noe som lignet en evighet av en bokstavelig talt SVETT busstur, UTEN oksygen og med diverse uidentifiserte kroppsodører, så ankom vi endelig dyreparken. På vei over parkeringsplassen, mot inngangen, så skulle vi ned fra en helt tilfeldig kant (sånn typ opphøyd kant, 15 cm eller noe). Åssen jeg fikk det til vet jeg IKKE, men PLUTSELIG lå jeg på bakken med ENORME smerter i beinet. På en eller annen måte hadde jeg da klart å snuble i den kanten, og dette ned på asfalten PÅ ankelen. Jeg fikk halveis lyst til å begynne å grine, men også lyst til å le ut høyt, pga. at det må ha sett jævlig bra ut. Ismail hjalp meg på beina igjen, men var helt fra seg fordi jeg "ikke fulgte med på hvor jeg gikk, og måtte være mer forsiktig så jeg ikke slo meg". He he, aww. Vi betalte inngangspenger, og kom inn. Jeg trodde jeg hadde vrikka beinet no sikkelig, for det gjorde vondt når jeg gikk, men tenkte det kom til å gå over etter ei stund.

Dyreparken så veldig annerledes ut enn det jeg er vandt til fra andre steder, veldig flat, og ikke så mye blomster, busker og grønt (kan jo hende det er siden de nylig åpnet og kansje ikke er helt ferdig?). Var ikke så mange toaletter, steder å sitte ned eller steder å kjøpe mat, drikke, is etc. Heller fikk vi ikke sett alle dyrene, da de egentlig ikke viste seg, he he. Men det var morro fordet da. Bra og bare komme ut av huset litt, og gjøre noe sammen.
Etter ett par timer i stekende sol og kvelende varme, så fant vi oss ett sted å sitte ned å innta ett lite måltid og masse vann (tror jeg bælma nærmere 1 liter på null tid - tørst? JA!). Senere, da vi var ferdig, skulle jeg reise meg, men beinet var syyyyykt vondt. Kunne ikke tråkke på det, og var på nippet til å begynne å stor-tute MIDT i folkehavet, men følte ikke helt for det. Begynte å bli litt redd for om jeg enten kunne ha forstua eller brukket noe, men venta og så det ann. Prøvde å holde meg i greit humør, sånn for Ismail sin skyld. Jeg liker ikke å virke sutrete og klagende. Han skjønte jo at jeg hadde vondt, og visste ikke helt hva han skulle gjøre stakkar, men til syvende og sist bestemte vi oss for å dra hjem, og tok bussen inn til byen igjen.
Når vi kom av bussen innså jeg derimot at jeg måtte komme meg til en lege. Jeg kunne såvidt gå. Hvert skritt ga enorme smerter. Til slutt klarte jeg ikke mer, og tårene bare begynte å renne. Har aldri kjent sånn smerte før! Vi visste ikke heelt hva vi skulle gjøre... det var Søndag, og på Søndagene var det visst ikke vanlig at det var leger på sykehusene, i tillegg så var vi temmelig blakke. Jeg ringte pappa, og fikk tatt ut 100 lira til taxi + at jeg hadde 200 lira jeg egentlig skulle spare til hjemtur'n, men som nå ble ofra for helsas skyld. Den gjennomsnittlige prisen på de offentlige sykehusene (om man er statsborger) er visst rundt 50 lira, så da tenkte jeg 200 burde være nok til ett privat sykehus.
Vi tok taxi til ett spesialist sykehus som ligger rett vedsidna der Ismail bor, gikk inn og forklarte situasjonen. Mæih, de hadde ingen lege inne som kunne hjelpe oss med det, og ingen til å ta røntgen, så da måtte vi gå igjen. Jeg foreslo at vi kunne dra til Kent, kjent som ett av de beste sykehusene i Izmir (deretter også dyrt... i forhold til lokalbefolkningen og inntekt ihvertfall). Ismail mente de var aaaaltfor dyre, men vi fant ingen andre steder, så etter en kort telefonsamtale til sykehuset (for å forsikre oss om at de hadde kvalifiserte ansatte), satt vi i taxi på vei til sykehuset. Jeg regna med at prisen ville bli ganske mye, kansje 200 - 300 lira, men var villig til å betale det.
Vi ble mottatt på akutten, og ført inn på ett rom med 2 senger. I ene senga lå det ei dame som tydeligvis hadde vært i ei bilulykke, og de hadde glemt å dra for forhenget, så det var fiiiint! Jeg fikk beskjed om å ligge ned ei stund å vente på sykesøstra som skulle sjekke meg. Ei dame kom og utførte ett par tester; trykket hardt under/oppå/på siden, for å vite hvor jeg hadde vondt (HERLIG!) og skulle ha meg til å gå ett par skritt, for å se. Jeg ble trilla inn til røntgen i senga, og følte det var sikkelig ekkelt. Har aldri vært på sykehus før, og jeg likte det virkelig ikke. De tok bilder, så ble jeg trilla tilbake igjen, og der måtte vi vente ei stund mens de fremkalte og studerte bildene.
Etter ei stund ble jeg informert om at jeg hadde fått en liten sprekk i ett av beina i foten, men at de ikke kunne si noe mer enn det, og at jeg måtte komme tilbake dagen etter for å møte en ortoped. Siden de kun snakka tyrkisk, så måtte Ismail oversette alt oss imellom. Jeg lurte på hvordan jeg gjorde det når jeg skulle hjem, siden dette faktisk skjedde 2 dager før jeg skulle gjennom en laaaaaaaang reise. Til min forferdelse sa de at jeg ikke kunne fly med foten min sånn som den var da, men jeg sa at jeg MÅTTE, for jeg hadde returbillett OG visumet mitt gikk ut PÅ dagen. Mer info kunne de ikke gi, jeg måtte bare vente på resultatene fra ortopeden.
Jeg fikk en slags gips på beinet, helt opp til leggen, og vi kom ut i resepsjonen igjen for å betale. Jeg hadde blitt plassert i en slags rullestol, for ikke å belaste beinet, og Ismail skulle ordne med skjemaene og spørre om betaling.
Etter ei stund kom Ismail bort til meg igjen; "Vet du hvor mye det kostet?"... nei, det gjorde jeg jo ikke, men regna med ihvertfall èn 100-200 lira, maksimum 300 (1200-1300 kr.), "615 lira". Fikk jeg sjokk??? JA! 2500,- kroner takk! Inkl. medisinene, støttestrømpene og taxi utgifter, nesten 3000 kroner. Det var ett dyrt feilskritt! Herlig.
Ble til at jeg måtte dra Mastercarden, men heldigvis så har jeg fått igjen ALT på forsikringa.
Timen med ortoped avbestilte jeg (pga. at prisen mest sannsynligvis ville bli ihvertfall dobbel), og "gipsen" tok jeg av dagen etter. Hadde vondt ei stund, men etter jeg landa i Norge, og hvilte ett par dager, så var det greit.


På hjemreisen skjedde det MYE, vi snakker drama deluxe... skal fortelle i helja. Akuratt nå vil jeg bare sove!
Bilder kommer også seinere


----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg ble super sjokka når jeg leste om Michael Jackson i kveld!! UTROLIG, utrolig trist!!
Jeg vokste opp med Michael Jackson (husker jeg var forelska i han når jeg var rundt 5, ha ha).
Verden har mistet ett ENORMT talent - en eksepsjonell musiker, som har hatt betydning for mange millioner mennesker i mange titals år,
Jeg tror han er en av de veldig få artistene som vil leve videre for alltid, og fortsette å spre musikkglede i generasjon etter generasjon.
R.I.P Michael